"Jeg liker å sikte høyt"
FOTO: Christian Petersen for Getty Images
Faktafyk har tatt en prat med Norges nye friidrettsstjerne: Henriette Jæger.
Peder Samdal
Forfatter
Lytt til teksten som lydklipp:
"Kommer jeg med, kommer jeg ikke med?" Vi spoler tilbake til OL i Paris august 2024. Ingebrigtsenbrødrene og Karsten Warholm får som vanlig mye oppmerksomhet når mediene dekker norsk friidrett, men en ung jente fra Aremark i Østfold skaper også overskrifter. Henriette Jæger løper 400 meter på 50,17 i sitt semifinaleheat og ender på 3. plass. Hun kan gå til finalen på tid, men må vente i noen nervepirrende minutter i det som blir kalt «the hot seat», i et lite rom med to stoler og en tv-skjerm som viser det siste løpet. Ville hun komme med til finalen? Når Faktafyk spør hva Jæger husker best fra OL, er det i dette rommet vi finner de sterkeste minnene.
– Det øyeblikket jeg forstår at jeg er med i finalen. Den følelsen jeg har da. Jeg ble kanskje litt sjokkert og så ble jeg ekstremt glad. Og så blir man litt rørt, fordi man har jobbet ekstremt hardt for å komme dit. Jeg hadde så masse adrenalin, det ser man kanskje på tv-intervjuene …
Journalistene hadde en enkel jobb med å få Henriette Jæger i tale etter OL-løpene. Hun var full av energi og pratet ivrig. Det var ekte idrettsglede og publikum fikk et unikt innblikk i hvor mye det betød for henne å lykkes i et stort mesterskap. Trener og mamma Unn Merete Jæger ble også et yndet intervjuobjekt, som viste like mye engasjement som sin datter. Henriette Jæger ble den første norske kvinnen som hadde kvalifisert seg til en OL-finale på 400 meter. – Tenk at lille Henriette min er i en OL-finale. Det er helt surrealistisk, sa mamma Unn Merete til NRK rett etter at finaleplassen var klar.
Hvordan var det å løpe en OL-finale med over 80 000 tilskuere på tribunen? Hva tenker du da?
– Du prøver å tenke mest mulig på deg selv, ikke la deg påvirke for mye av det rundt. Jeg følte at jeg taklet det bra på de forrige løpene, så det var om å gjøre å få til det samme. Men det er jo en OL-finale, man har ekstra nerver, så man prøver å være mer skjerpet enn noen gang.
I finalen løp Jæger sin nest beste 400 meter noensinne og klokket inn på 49, 96. Selv om det endte med en sisteplass i finalen, fikk Jæger vist at hun kunne prestere opp mot sitt aller beste i en ny situasjon.
Henriette Jæger da hun løp i OL-finalen. FOTO: Stephen McCarthy for Getty Images
– Før OL var jeg ranket som nummer 13-14, så det viser jo at det som står på papiret ikke trenger å være fasiten. Jeg hadde veldig troa på meg selv, jeg ville veldig gjerne komme til den finalen. Jeg var i stand til å få til enda mer enn det man hadde trodd. Man kommer veldig langt med å ha god selvtillit. Løpene og konkurransene skal gjennomføres før man får et resultat. Hvis du har forberedt deg godt og hvis du har troen på deg selv, så vil det sannsynligvis gå bra.
Friidrettsfamilie i Aremark
Familien Jæger kommer fra Aremark i Østfold, en liten plass med rundt 1300 innbyggere. Da Henriette var 4 år startet foreldrene, som begge var tidligere friidrettsutøvere, en egen friidrettsgruppe for den to år eldre søsteren og hennes klassekamerater. Lillesøster Henriette ble automatisk med, samtidig som hun også begynte med fotball og turn. Hun likte det sosiale med fotballen, men det var noe spesielt med friidretten. Til å begynne med konkurrerte hun i mange grener, og fokuserte lenge på mangekamp, grenen der man konkurrerer i løping, kule, spyd, høyde og lengde.
– Jeg syntes det var gøy å se utvikling og sette konkrete mål som kanskje ikke var like lett å gjøre i fotball. Jeg syntes selvfølgelig det var gøy når jeg var god i det og at jeg mestret det. Jeg synes det er fint at friidrett er en individuell idrett, for da forholder jeg meg kun til meg selv. Det er greit både når man vinner og når man taper.
Moren din har vært treneren din fra du var 4 år og helt fram til i dag. Kan du fortelle om litt samspillet?
– Jeg har alltid ønsket å ha mamma som trener. Selv om det kan gå en kule varmt noen ganger. Nå som vi har blitt eldre føler jeg at vi har fått et mer profesjonelt forhold. Vi klarer bedre å skille trening og privatliv. Vi har et utrolig tett forhold og det er alfa og omega i toppidrett, å ha et tett forhold til treneren som kan tilpasse alt som har med trening å gjøre. Det er også en av nøklene bak at det har gått så bra.
FOTO: Jean Catuffe for Getty Images
Hvorfor bør barn og unge begynne med friidrett? Hvem passer det for?
– Jeg mener at man bør begynne med friidrett fordi det er ekstremt variert og allsidig. Er man ikke så glad i å løpe, kan man hoppe eller kaste. Er man ikke så glad i å kaste, kan man hoppe eller løpe. Hvem som helst kan finne noe man kan like. Og så er det fint å være i fysisk aktivitet. Det gjorde meg glad som barn. Det er en fin måte å få ut energi på og å være sosial på. Et sted man kan få venner. Jeg vil absolutt oppfordre flere til å begynne med friidrett.
Etter noen sesonger med skadeavbrekk, deriblant to tretthetsbrudd, bestemte Henriette og moren seg for at hun skulle satse for fullt på 400 meter. Å komme tilbake til toppen i mangekamp krevde mye trening med en belastning som det ikke var sikkert at kroppen ville tåle. De var også enige om at potensiale var størst på 400 meter. Men hvilke egenskaper må man ha for å bli en så god 400 meter-løper?
– Du må være glad i å trene, og så mener jeg at man bør være mentalt sterk. Det er ikke bare bare å gå inn i et mesterskap, og 400 meter er ganske langt å løpe. Du må tåle å ha det vondt. Du må tåle å få syre. Og så må du alltid være sulten på å bli bedre og du må ville mer. Du må strekke deg ekstra, og du må gjøre de gode prioriteringene. Du må sette idretten i fokus og finne ut hva som funker for at du blir best mulig.
Du snakket om skader. Å takle motgang er en del av å være idrettsutøver. Enten det er snakk om skader eller skuffende resultater. Hvordan møter du den delen av å være idrettsutøver? Har du noen strategier?
– Først og fremst må man ha litt is i magen. Man bør lage en plan, det føler jeg at hjelper. Hvis jeg fokuserer på det jeg ikke får gjort, blir jeg veldig stresset. Men hvis vi lager en plan over ting jeg kan gjøre, føler jeg at ting blir bedre. Den perioden jeg hadde et brudd i foten måtte vi ha alternative treningsplaner. Jeg prøver å holde fokus på det jeg kan gjøre. Men hvis det er tøffe perioder med mye motgang hjelper det alltid å snakke med mamma om det. Det hjelper også å se lenger frem i tid … Se for deg det mesterskapet. Se for deg det du har lyst til å oppnå. Så vil som regel motivasjonen komme tilbake igjen.
Henriette Jæger løper seg inn til fjerdeplass på 200 meter i Roma. FOTO: Sam Barnes
Veien fremover
Etter Mohn Games sommeren 2024, der du satte ny Europarekord på 300 hundre meter, fikk du skryt av Karsten Warholm. Han snakket om at det ikke finnes noen grenser, at du er på vei til å ta de riktige stegene. Hva slags steg snakker han om?
– Jeg tror det han mente var at man prioriterer idretten og gjør de riktige valgene. Han ser kanskje at vi har funnet vår treningsmetode og at den fungerer. Man må prøve og feile, noe som vi har gjort, med tanke på de skadene jeg har hatt tidligere. Men kanskje han også ser at jeg er mentalt sterk, at jeg takler press, utfordringer, at jeg klarer å holde hodet kaldt under mesterskap.
Rett etter 300 meterløpet på Mohn Games, var NRK-kommentatoren Jann Post lettere sjokkert over den gode tiden, og han spurte: «Hvor skal dette ende?». Kan du prøve å svare på det?
– Jeg liker å sikte høyt. Og jeg vil påstå at en av grunnene til at jeg har blitt god er at jeg har siktet høyt. Så det hadde vært gøy å ta olympisk medalje!
Se Henriette Jæger løpe 400 meter i OL-finalen 2024 her:
FOTO: Christian Petersen for Getty Images
Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping
Av Haruki Murakami og Oversetter: Yngve Johan Larsen
I 1982 solgte forfatteren jazzbaren sin for å skrive på heltid. For å holde seg i form begynte han å løpe. Med løpingen som innfallsport skriver han her, i en blanding av personlig essay, betraktninger om litteratur og liv, løpelogg og reiseskildring, om da han forsto at han måtte bli forfatter, om lidenskapen for gamle jazzplater, om skuffelser og triumfer, og om hvordan det føles å bli eldre.