Hopp til innholdet
Hjem/Aktuelt/

Utdrag fra Flukt

Bokutdrag
2. januar
2025
Fakatfyk
2025

Utdrag fra Flukt

Kristina Quintano har dokumentert flyktningkrisen i Middelhavet i snart tjuefem år. I Flukt forteller hun historiene til ungdommer hun har møtt i arbeidet sitt gjennom deres øyne. I dette utdraget møter du Waleed, som flyktet fra Gaza til Malta under krigen mellom Israel og Palestina i 2014.

Kristina Quintano
Forfatter
Vi ville aldri få visum til å reise noe sted lovlig. Bare noen veldig få palestinere får papirer på at de har lov til å krysse grensen til Egypt. Vi måtte smugles ut av Gaza. Men i stedet for å krysse over grensen måtte vi krysse under den.
Det var dyrt å bruke smuglere. Ti ganger så dyrt som det en flybillett ville ha kostet. Foreldrene våre betalte 4 000 euro for hver av oss fire guttene. Mamma og pappa hadde solgt alle smykkene de hadde arvet, og de hadde spart og lånt penger av andre familiemedlemmer. De verken våget eller hadde råd til å sende jentene av sted før de så at vi kom trygt frem.
Etter å ha snakket med ulike smuglere fant pappa en slags pakkereise der vi skulle tas med hele veien til Europa. Smugleren kalte seg reiseagent og samarbeidet med andre agenter i Egypt som både organiserte reisen og ordnet steder å overnatte gjennom Sinaihalvøya og mot den egyptiske kysten. Alt ble betalt på forskudd: mat og drikke og overnatting, og da pappa fikk vite at vi måtte reise et stykke med båt, betalte han ekstra for at vi skulle ha en lugar sammen bare vi fire.
Den dagen vi skulle dra, tok vi farvel med alt vi kjente. Jeg var seksten år og skulle ha ansvaret for de to fetterne mine og lillebroren min.
«Dette klarer du, gutten min», sa pappa og tok meg hardt i hånden før han trakk meg inntil seg. «Dette klarer du. Bare gjør som du får beskjed om, hele veien.»
Jeg var livredd, men da den store varebilen som skulle frakte oss det første stykket svingte inn på det avtalte møtestedet, tok jeg de to yngste guttene i hånden. Jeg lot ingen se at jeg nesten ikke klarte å sette det ene beinet foran det andre. Mens tårene trillet, satt jeg bak tette gardiner i den fulle varebilen og stirret ut på veiene som førte til byen Khan Younis.
I fire generasjoner hadde noen i familien vår blitt drevet på flukt. Nå var det vår tur til å bli revet opp fra hjemmet vårt.
Da vi først hadde begynt flukten, var det ikke tid til å tenke eller være redd. Vi nådde Khan Younis da det ble mørkt. Så gikk alt veldig fort.
I Gaza er jorden myk, og under bakken finnes det flere hundre kilometer med tunneler.
Noen av tunnelene er så smale at man ikke kan reise seg ordentlig. Noen ser ut som vanlige små tunneler med elektrisk lys, harde vegger og mange rom.
Jeg vet om flere familier som har gjemt seg i tunnelene og brukt dem som bomberom når de israelske rakettene faller. Tunnelene blir også brukt til å frakte nødhjelp inn i Gaza. Nå skulle vi bruke dem til å komme oss bort fra rakettene og i sikkerhet på den andre siden.
Vi hadde fått med oss at vi skulle under bakken, men vi hadde ikke sett for oss at vi skulle krabbe i ganger nesten uten luft og med våt jord i munnen og nakken. Det fantes ingen annen vei, og nå var det for sent å snu. Sammen med mange andre flyktninger klatret vi ned den lange stigen som førte oss til det underjordiske nettverket av tunneler, der vi la oss flatt på magen og begynte å krype.
Lillebroren min hadde alltid vært engstelig for trange, mørke steder. Å få panikk der nede kunne være livsfarlig. «Jeg er her», hvisket jeg til Samir hele veien. «Jeg er her. Bare lukk øynene og hold deg fast i meg. Følg stemmen min.»
Bak Samir krøp Barak og Nabil. Jeg kunne ikke vise noen av dem at jeg også var redd.
Meter for meter ålte vi oss bortover i den kalde, fuktige tunnelen. Jeg var glad det var mørkt, for vi var ikke de eneste som ålte og buktet seg rundt der nede.
Etter omtrent tre timer nådde vi en jerndør. Den var lukket og kunne ikke åpnes fra innsiden. Tenk om ingen åpnet fra den andre siden. Hva ville skje med oss da? Vi hadde fått beskjed om at noen ville banke på døren fra egyptisk side når det var trygt å lage lyd.
Vi var helt stille alle sammen. Etter ni timer kom det tre harde dunk. Jeg tror alle som lå der i mørket, var like lettet.
Da vi krabbet opp i lyset, ble vi møtt av egyptiske menn. De vinket til oss at vi skulle skynde oss, og med kramper i beina småløp vi over et jorde. Vi ble presset sammen inn i fire varebiler og kjørt videre til et hus på en nedlagt bondegård i byen Alexandria.
Vi ble værende i huset i noen uker.
Etter hvert kom det stadig nye familier som var blitt smuglet fra ulike steder, og til slutt var vi flere hundre mennesker på gården. Vi hadde fått vite at vi skulle reise rett herfra med båt, og jeg så for meg at båten som lå og ventet på oss, måtte være stor om den skulle frakte oss alle.
Noen eldre kvinner kom med mat til oss to ganger om dagen. Da de skjønte at vi fire guttene var alene, tok de seg ekstra av oss, og en kveld kom den ene med litt helwa til lille Nabil. Sukkeret gjorde ham glad, og det var første dag i løpet av flukten han ikke gråt seg i søvn. Han var altfor liten til å skjønne hvorfor vi var på denne reisen. Jeg angret på at vi hadde tatt ham med. Ansvaret var for stort for meg. Jeg tror ingen hadde forstått hvordan flukten ville bli.
«Vi må dra, jalla, jalla. Kom igjen. Alle opp. Pakk sakene deres og kom dere ut i bilen.»
Det var sent om kvelden. Endelig var ventetiden over. De egyptiske smuglerne hadde skjerf surret foran ansiktet og våpen i hendene. Dette var ikke de samme mennene som hadde hentet oss ut av tunnelen på den egyptiske siden. De var sinte i stemmen og hadde veldig dårlig tid.
Jeg pakket fort sammen det lille vi hadde i sekkene våre, og tok med meg guttene ut til varebilen. Bilen hadde tette gardiner, så det gikk ikke an å se inn. Ute var det mørkt.
Jeg dro gardinen forsiktig til side og så at vi kjørte forbi gatelys og trafikkerte veier før vi svingte av og fulgte en kjerrevei mot havet. Jeg kunne kjenne lukten av saltvann. Det var den samme lukten som hjemme i Gaza, og et lite øyeblikk kjente jeg meg trygg. Ved havet føltes det som om vi var nærmere dem hjemme.
Men følelsen av trygghet forsvant fort.
Da vi gikk ut av bilen, sank føttene våre ned i sanden med det samme. Det var allerede mange mennesker på stranda i mørket. Kvinner og barn og små babyer som gråt. Fra vannkanten hørte vi noen rope. En mann sto med neven knyttet og kranglet åpenlyst med en av de egyptiske smuglerne.
«Dere kan ikke mene at vi skal gå om bord i de små båtene der? Dette er ikke trygt. Hvor er det dere fører oss?» Mannen, som hadde med seg kone og barn, ropte at han hadde betalt for en stor båt. Den egyptiske smugleren løftet våpenet sitt og skjøt mannen i ansiktet. Han falt ned i sanden. Kona hans hylte hysterisk, men da smugleren truet med å skyte sønnen hennes, ble hun stille.
«Noen andre som har noe de skulle si?» ropte smugleren og løftet våpenet.
Jeg skjønte ingenting. Hadde det skjedd en misforståelse? Pappa hadde betalt for at vi skulle reise med en stor båt, med restaurant og lugar. Det kunne ikke være den lille båten i havna vi skulle dra med. Kom de til å skyte oss hvis vi ikke gikk om bord? Jeg sa ikke et ord.
«Denne båten skal ta dere med til den store og fine båten som ligger litt lenger ute», ropte smugleren. «Fort dere nå, jalla, jalla!»
Jeg tok broren min i hånden, løftet Nabil opp på armen og gikk mot den båten smuglerne pekte på. Båten minnet om pappas gamle fiskebåt. I den pleide vi å være maks seks personer om gangen. I denne båten var vi nærmere hundre.
Noen gråt stille, andre var så redde at de ikke klarte å si noe som helst. For første gang i livet var ikke lyden av bølgene beroligende. Det beksvarte havet føltes truende, som om det ikke var en del av det samme havet som lå utenfor Gaza.
Jeg lyttet til bølgene, forsøkte å puste med havet og holdt rundt Samir mens båten gled sakte nordover. Vi så lysstripene fra kysten av Egypt forsvinne gradvis bak oss i mørket. Jeg hadde aldri vært så langt hjemmefra.

Kartet viser Waleeds reise fra Gaza til Malta, via Khan Younis, Egypt, Alexandria og Middelhavet. ILLUSTRASJON: Espen Terjesen.

Kristina forteller hva som skjedde med Waleed og guttene

Waleed og guttene ble fraktet til en enda større båt. Til slutt var de mange hundre mennesker om bord. Etter noen dager ute på åpent hav sank båten utenfor Malta. Nesten alle om bord druknet. Både Nabil, Barak og Samir ble slukt av bølgene før et redningsskip til slutt kom til stedet. Da Waleed ble reddet, hadde han ligget i vannet i nesten tre dager. Han ble tatt med til Malta, øya som er nøyaktig like stor som Gaza.
Det palestinske ordet for hav er bahar. Det er det samme ordet på maltesisk. Havet som omringer Malta, er det samme havet som skyller opp mot den hvite sanden på strendene i Gaza. Waleed og jeg har ofte sittet på kalksteinsklippene ytterst på Malta og sett utover det havet som tok livet av både broren og de to små fetterne han skulle passe på. Noen ganger har vi sittet slik sammen i stillhet og bare speidet mot Egypt. Noen ganger har vi gått tur og snakket om livet i Gaza og om flukten. Hver eneste dag angrer Waleed på at han gikk om bord i den båten. Han føler at det er hans skyld at de andre guttene druknet. Han har slitt med traumer og er mye lei seg.
Waleed fikk etter hvert innvilget asyl på Malta og har senere flyttet til Italia. Ti år etter at Waleed, Samir, Barak og Nabil flyktet gjennom tunnelene, er Gaza igjen utsatt for store humanitære overgrep og de største angrepene på sivile i palestinernes historie. De fleste har ingen steder å flykte til.

Flukt

Av Kristina Quintano

«Én regel hadde jeg lært allerede før flukten. Faller du av i ørkenen, dør du. Ingen kommer og plukker deg opp. Ingen snur. Sovner du og sklir av lastebilen, er det det siste du gjør.» Det er flere mennesker på flukt i verden enn noen gang. Hver eneste dag må mennesker forlate landet sitt og familien sin for å komme seg i sikkerhet. Millioner av disse er barn og ungdommer som flykter alene. I «Flukt» møter du elleve flyktninger som har reist over brennende sanddyner, iskalde bølger og bekmørkt hav mot en ukjent framtid. Alle flukthistorier er unike, men ungdommene i denne boken har likevel én ting til felles: De vil at du skal vite hva som skjer med mennesker som er på flukt.

Les mer om boken

Les også