Vi må snakke om Mustafa
Line Tiller
Flere asylbarn i Norge integreres godt, men vet aldri om eller når de blir kastet ut. Mustafa Hasan (19) er en av dem som lever i limbo – hva gjør denne usikkerheten med ham som menneske?
Lytt til teksten som lydklipp:
Mustafa Hasan var seks år gammel da han landet på Oslo lufthavn, storøyd, redd, men også lettet. Han holdt hånden til den høygravide moren sin. Hun fortalte grensepolitiet at de hadde flyktet fra Palestina, så mor og fire sønner fikk snart oppholdstillatelse av beskyttelsesgrunner. Minstebror Mustafa begynte på norsk skole, fikk venner i nabolaget, spilte fotball. Men først da Mustafa var 14 år, fikk han vite at familien ikke var velkomne til å bli i Norge likevel. Fordi Utlendingsnemnda (UNE) – altså de som bestemmer om folk som søker opphold i Norge, får bli eller ikke – mente at moren hadde løyet om sitt hjemland. Hun var ikke fra Palestina, men Jordan, mente de. Og Jordan var jo trygt, så de burde alle reise tilbake.
Line Tiller
Line Tiller
Bjørn: – Ungdomsskoleelever er ekstremt engasjert i saken til Mustafa! Fordi den omhandler noe som strider mot det vi lærer på skolen fra starten av. Vi vokser jo opp i et land hvor alle er like mye verdt og alle har like rettigheter, men så plutselig skal vi deportere barna som har gått på skolene våre?
Line Tiller
Mustafa: – Saken min har jo blitt tatt opp mange ganger, jeg har vært til stede på en rekke møterom og møtt masse mennesker jeg har sett inn i øynene, men også aldri engang møtt folk som har bestemt over livet mitt, og som har tatt en avgjørelse jeg ikke har annet valg enn å respektere fordi det er deres land. De lager et skille mellom meg og dem. Jeg er asylsøkeren eller en papirløs migrant. Noe jeg ikke er, fordi jeg har vært her hele livet. Jeg er norsk, jeg også.
Mustafa: – Da jeg kom til Norge, var jeg stille og sjenert. Jeg hadde en del sykdommer fordi mamma og pappa er søskenbarn og ble tvangsgiftet. Jeg var skikkelig tynn, spiste lite og var desorientert. Vi flyttet mye rundt omkring, og til slutt endte vi opp i Asker. Jeg forsto ikke mennesker, deres handlinger og kroppsspråk, så folk opplevde meg som litt annerledes, og jeg ble mobbet av og til. Snart ble jeg overvektig også, fordi mamma foret meg så godt da jeg ble frisk fra sykdommen som gjorde meg så tynn. Dagene gikk forbi ved at jeg bare satt stille og observerte folk, lærte ting og studerte livet deres. Det er nok derfor jeg klarer å leve med usikkerheten i dag. Jeg har sett folk ha det fint, selv om jeg ikke har følt på det selv, nødvendigvis. Men jeg har studert det fra avstand. Satt meg inn i hva glede er, og kan late som jeg har det bra.
Mustafa: – Det tror jeg ikke. Det stille og observerende barnet jeg var, har formet meg til den jeg er i dag. Så jeg hadde nok ikke drevet med musikk og poesi, for eksempel – det som gjorde at jeg overlevde. Jeg klarte ikke å dele mine følelser med noen, men via musikken fikk jeg det ut. Hver dag måtte jeg si til meg selv at jeg fortjente å være i Norge, at Norge er landet mitt, når det ikke var noen andre som sa det til meg. Og kanskje hadde jeg fått hjelp tidligere om jeg hadde greid å fortelle om hvor vanskelig det har vært, fra venner og familie, i det minste, for jeg fikk aldri den hjelpen jeg trengte fra offisielle instanser som barnevern, UNE og UDI. Ord var alt jeg hadde, og jeg greide ikke å bruke dem.
Mustafa: – Jeg er ikke imot innvandringsregulerende hensyn. De må være til stede. Fordi Norge kan ikke bare slippe inn hvem som helst, hele tiden. Da kan vi få mange problemer som vi ser i enkelte andre land. Det som er ille, er at barn må lide for noe de ikke har gjort.
Mustafa: – Jeg er ganske sikker på at dette kommer til å gå bra. Det er jo «umulig» for UNE å ikke gi meg opphold. De kan gjøre det, men da hadde de ødelagt mye for seg selv ved å gå i strid mot dommen, og som Bjørn sa i stad: «Det er vanskelig å drepe noen når folk ser på.» Men jeg er ikke rolig i hjertet enda, jeg nekter å tro at jeg får bli før jeg har «oppholdskortet» i handa.
– Norge innførte det som kalles midlertidig oppholdstillatelse i 2008 som et verktøy for å stramme inn asylpolitikken, men dette ble i liten grad praktisert. Noen få barn fra utrygge land fikk denne beskjeden hvert år for å «sende et signal til verden», slik mange politikere liker å snakke om. Altså, vi skal vise at det ikke er enkelt å komme inn til Norge. Men under starten på den store flyktningkrisen i 2015 ble denne midlertidigheten tatt i bruk mye oftere, og på det verste fikk nesten 400 barn midlertidig oppholdstillatelse på ett år, sier Mariero.
– Om Norge ikke kan finne kvalifiserte omsorgspersoner i barnets hjemland, får de bli – men bare til den dagen de fyller 18 år. Da blir de nemlig sett på som voksne og er ikke lenger beskyttet av FNs barnekonvensjon. Tidligere fikk disse barna permanent opphold og slapp å bli sendt tilbake, sier Mariero.
– Barn har rett til å søke asyl, rett på beskyttelse, og hensyn skal alltid tas til barnets beste. Det er vi forpliktet til. Men noen ganger brukes det de kaller «innvandringsregulerende hensyn» eller å ta vare på nasjonale interesser som grunn til å se bort fra barnets beste. Alle barn i verden har behov for trygghet og omsorg, noen å snakke med og å kunne knytte seg til skole og nærmiljø. Men dette blir fratatt barna fra utlandet, som får beskjed om å lære seg norsk og integrere seg, men som likevel har en sluttdato for alt dette hengende over seg.
– Jeg tenker at vi nok har en generell skepsis til andre religioner og kulturer. Vi ser tydeligvis på asylsøkere som en helt annen gruppe mennesker enn hvordan vi ser på hverandre. Det er åpenbart at et politisk spill er viktigere enn medmenneskelighet. Vi kan selvsagt ikke åpne grensene og ta imot alle, men Norge og mange land i Europa ser på flyktninger som et problem som kommer til oss, ikke et problem for hele verden som vi må løse sammen. Vi vet at det har blitt sendt ut barn fra Norge uten at de har gjort noe galt, og det går ikke alltid veldig bra med dem, mange ender opp på en ny flukt til et annet land, forteller Mariero.
– Heller enn å finne grunner til hvorfor barna ikke kan bli hos oss, må vi kartlegge hva disse barna trenger av omsorg på individuelt grunnlag.
BONUS:
Les Røde Kors sin kronikk om mindreårige asylsøkere og psykisk helse her.
Les mer om Mustafa Hasan her.
Les Flyktninghjelpen sin artikkel om påstander om flyktninger i Norge her.
Se «Asylbarna», en dokumentarserie om barn som ikke lenger er velkomne i Norge, her.
Line Tiller
Mustafa. Ikke norsk nok
Av Mustafa Hasan og Even Vaa
Seks år gammel kommer Mustafa til Norge. Han begynner på skole, henger med venner og lager musikk. Han snakker norsk når han er våken, og drømmer på norsk når han sover. Når han er ti år gammel, får han beskjed om å forlate landet. Fra den dagen og frem til i dag har han kjempet for å få lov til å bli. Mustafa er en dirrende fortelling om hva som skjer når en familie blir splittet, og en ung gutt må lære seg å manøvrere mellom offentlige instanser og juridiske paragrafer. Det er en historie som viser hvordan norsk asylpolitikk fungerer. Og om en tenåring som bruker ti år på å slåss mot et system som mener at han ikke er norsk nok. Dette er Mustafa Hasans historie – slik han selv forteller den.