I kveldsmørket, bak et høyt gitter, helt alene på havnen i Oslo, står Skur 44. En trist, lav bygning innhyllet i grå, kald tåke. Her hører det norske tollvesenet til. Voktere som sjekker alt av ting og tang som kommer til Norge fra utlandet. Nå er det tirsdag og mørkt der inne, de fleste har vel dratt hjem til kjøttkaker og Netflix.

Men det lyser i andre etasje. Der inne skjer alt annet enn triste ting.

I vinduet henger et gult og blått flagg.

Utenfor vinduene høres bare kra-kra-er fra en gjeng sultne kråker. Inne spilles ukrainsk elektronika-musikk fra en PC, og snart lukter det sannelig ukrainsk popcorn også, med sylteagurk-smak, en vanlig og populær ingrediens i Øst-Europa.

– Hæhæhæ!

To gutter ler høyt og ofte mens de viser hverandre morsomme reels fra Instagram på mobilene sine.

I en sort skinnsofa sitter fem ukrainske ungdommer, nærmest oppå hverandre. De virker å være «limt» sammen, selv når de beveger seg rundt i rommet. De snakker om gaming, treningstips og nye folk de har blitt kjent med i Norge. Ei blond jente med regulering og en mørkhåret gutt med høyhalset genser ser ut til å ha fått ekstra god kjemi.

Stadig finner de fram til hverandres hender. Luter hodet på hverandres skuldre.

– Alle her har noe til felles, og det er krig. Men vi forsøker å ikke tenke så mye på det, sier de.

Ei i sjokkrosa joggedress snakker plutselig i én mobil på ukrainsk, mens hun gjør klar opptaksknappen for TikTok-innspilling på en annen.

– Du! Stå der. Og Valerii, følg med, da! … en, to, nå! sier Yevheniia Kudriavets (19) før alle lager grimaser eller slenger på en kroppsdel i noen få sekunder.

– Wow. Cool.

Yevheniia virker å være den fødte regissør. Men hun har ikke tid til intervju, en video skal ut i verden å få likes.

I en times tid tar de selfies, sminker seg, suller rundt og flørter. Før de etterhvert setter seg ned, konsentrert, for å male innsiden av håndflatene sine med sterke farger, og trykke de ned på en enorm duk donert fra en sal i det norske Rådhus, før de klipper duken opp og syr vesker ut av den.

På gamle, donerte symaskiner. Sittende i donerte gaming-stoler.

Veskene skal sørge for inntekter til å sende smarte ovner, et hendig og mobilt biokjøkken,til fronten, for å gi både varme og middag til soldatene som er igjen i Ukraina for å kjempe mot russerne.

Soldatene, som er disse ungdommene sine brødre og fedre. For ingen menn eller gutter over 18 år får forlate Ukraina nå. 

Slik er loven.

– Ha! Hvem har malt tærne sine røde og tråkket på duken?

De fleste av ungdommene på Skur 44 denne kvelden kom til Norge i mars 2022. De kom med mor og småsøsken, mange fordi de allerede kjente noen bosatt i Norge.

Men Eva kom uten verken mor eller far.

– Jeg og tvillingsøsteren min flyktet sammen, fra bombingen i den lille byen vår sør i Ukraina. Mens jeg hadde magevirus. Det var ikke gøy. Mamma og pappa ønsket ikke å dra fordi de fortsatt har jobb der, så de ble igjen, sier Eva Naumova (19).

– Men det går bra. Mitt valg ble å heller være her hvor det er trygt.

Eva og søsteren reiste med buss og ferje via Polen og Danmark til Oslo, med én adresse for øyet. Den til deres ukrainske gudmor, som har bodd i Norge i 15 år og jobber som lærer. Dagen etter at de kom fram, reiste Eva sørover igjen, til Nasjonalt ankomstsenter i Råde for å registrere seg som flyktning og søke om beskyttelse.

De to 19-åringene ble tatt opp i det som kalles «introduksjonsprogram» for flyktninger, som vil si at de får økonomisk støtte i en periode mens de lærer seg norsk.

Snart fikk de sin egen leilighet på St. Hanshaugen i Oslo.

– Hva driver du med om dagene?

– Jeg bruker i alle fall ikke tid på TikTok, sier Eva.

– Jeg går heller på skole for å lære meg norsk raskest mulig. Og så leser jeg en del bøker om andre verdenskrig, fordi det er jo likhetstrekk med det som skjedde da og i Ukraina nå. Jeg ser også dokumentarer om klima på YouTube, trener litt styrke og går på tur rundt Sognsvann, det elsker jeg, sier Eva.

I fjor høst arrangerte hun, som studerte drama i Ukraina før krigen, et teaterstykke med sine nye ukrainske venner på Skur 44.

– Det var gøy, men nå har jeg ikke tid til det lenger, vi må heller lese til eksamen.

– Hva med tvillingsøsteren din, hun er ikke her i kveld, er hun ikke så sosial?

– Nei, hun er helt motsatt av meg. Hun er kunstner, og bare hjemme og maler og maler fordi hun vil så gjerne få en karriere innen illustrasjon og design. 

Vi hører ofte om mødrene, kvinnene som kommer til Norge. Vi hører også om de bittesmå barna. Og vi er nysgjerrige på dem, holder kanskje loppemarked for å hjelpe dem, samler inn tepper, åpner dører og hjerter.

Men så kommer det også tenåringer. Ungdom som er oppvakte, nysgjerrige og realistiske.

Og som vi ikke hører så mye fra.

Dette er likevel mennesker som kommer til å bli viktige stemmer i Norge i framtiden. Nye venner. Interessante naboer. Gode kolleger.

For disse folkene forbereder seg på å bli en stund.

– Vi kan ikke velge å ikke lære oss norsk, vi trenger det. Og vi har ikke så mye tid på å bli ferdig med å lære, kanskje tre år, maks, for da vil vi ta høyere utdanning og gå ut i yrkeslivet, sier Anton Levitskyi (17) som vil bli økonom eller teknolog.

Og han sier det på klingende østlandsk. Etter å ha vært i Norge i knapt ett år.

– Så du ser altså for deg å bli en stund?

– Ja, minst fem, seks år, sier Anton.

– Jeg også. Jeg ville bli skuespiller, men jeg tror ikke landet mitt kommer til å ha bruk for skuespillere i teaterbygg som ikke lenger eksisterer, på en god stund. Og alle som ville kjøpt teaterbilletter kommer nok lenge til å bare bruke pengene sine på mat, sier Eva, som heller planlegger å bli jurist, som begge sine foreldre.

Flere av de nyankomne ukrainske ungdommene har allerede begynt på norskopplæring. På Oslos største videregående skole, Kuben, har de et norskkurs-opplegg for en rekke minoritetsspråklige ungdommer fra hele verden, hvor størsteparten av elevene nå kommer fra Ukraina.

Hele 80 ukrainske elever, alle nye siden i fjor, går på norskkurs der. Mange skal etterhvert begynne på norske videregående skoler.

– Norge er et vakkert land, med stor økonomi og bra demokrati, sier Eva og ler litt fordi hun er litt «stresset» av å snakke norsk, sier hun. Men hun pøser på med nye ord, selv om hun snubler litt i dem, og hun ikke er redd for å lære mens hun snakker.

– Men vi må lære språket. Hadde norske tenåringer måttet flykte til Ukraina, hadde de måttet lære seg ukrainsk også. Noe annet gir ikke mening.

Statistisk sentralbyrå forteller at nesten 8000 barn og ungdommer fra Ukraina, mellom seks og 16 år, har kommet til Norge bare det siste året. Det betyr omtrent fire nye elever per grunnskole i hele landet.

En av tenåringene som i kveld er med på å sy tøyvesker, går på Oslo Katedralskole. Antonina Bukhantsova (18) kom til Norge for åtte år siden.

For krigen startet ikke i februar 2022.

Dette er mange av tenåringene raske med å påpeke.

– Jo, da skjedde en fullskala invasjon, men krigen startet i 2014, da Russland tok Krimhalvøya, sier Antonina, ei jente med runde briller og et litt sjenert smil.

Antonina forteller om en idé hun fikk da statsminister Jonas Gahr Støre besøkte skolen hennes i mars i fjor. Der holdt han en tale som gjorde inntrykk på henne. For i løpet av de siste åtte årene har ikke Antonina hatt kontakt med særlig mange ungdommer fra sitt hjemland. Hun ser ikke på seg selv som norsk, men ukrainsk, og det kjente og kjære samholdet har hun savnet.

Så – i fjor vinter sto plutselig mange tusen som henne på grensen til Norge.

– Statsministeren sa at nå kommer det mange flyktninger hit, som vi burde ta godt imot. Så jeg tenkte at «shit, nå må jeg stille opp» for den gruppen flyktninger vi ikke hører om så ofte, nemlig tenåringene. De som virkelig trenger mye sosial kontakt. Så jeg laget en chatgruppe som raskt fikk 100 medlemmer. Etterhvert fikk vi adgang til en ungdomsklubb på Veitvet Senter, som gjorde at vi kunne møtes i virkeligheten på lørdager for å spille spill, knytte vennskap og høre på musikk sammen, forteller Antonina.

Men utover våren og høsten i fjor begynte mange av dem på skole.

Antonina måtte konsentrere seg om eksamen. 

Og mange ungdommer ble sendt til andre steder av landet.

Så behovet for ungdomsgruppen på Veitvet har blitt mindre. Men flere ønsker likevel å sees. Slik de gjør i kveld, på Skur 44, gjør de et par ganger i uken. Nå er det Ukrainsk Forening Øst-Norge som sørger for at ungdommene fortsatt har et sted å samles.

Det er en barneskolelærer ved Lambertseter skole i Oslo som står i spissen.

– Flere har vært gjennom traumatiske opplevelser. Å få kontakt med andre jevnaldrende, fra sitt eget land, som de kan snakke med, har hjulpet dem veldig, sier ukrainske Tetyana Bondarenko som kom til Norge i 2005.

– Selv om de får seg norske venner, så har vi en mentalitet som er noe forskjellig. Ukrainere er blant annet mye mer åpne om egne problemer enn nordmenn, sier Tetyana.

 – Hvordan da?

– Her i Norge går man ikke så dypt i saker og samtaler, alt er liksom bare koselig og greit, sukker hun.

Da Russland invaderte Ukraina for fullt for ett år siden, slapp Tetyana alt hun hadde i hendene og hang på tråden med Oslo Kommune og UDI for å hjelpe, samle og støtte folk fra hjemlandet som ankom Norge.

– Veldig hyggelig av Oslo Havn å låne ut dette lokalet, men noen må kjøpe dopapir, kjeks, rydde og vaske, og det gjør jeg, sier Tetyana og smiler.

Her, i andre etasje av Skur 44, har hun moderlig omsorg for «sine barn».

Det begynner å bli veldig mørkt ute. Og nattestille. Til og med kråkene er borte.

– Vil noen ha saft før vi drar? roper Tetyana, mens hun går rundt og klemmer, ler og danser innimellom. 

– Du som er så tett på ungdommene, hvem er det som kommer til Norge nå?

– Det er alt fra de som er bortskjemte til de veldig dedikerte. Vi ser de som har vokst opp i rike familier og er godt vant, men som selvfølgelig måtte flykte på grunn av bomber og missiler, og som blir sutrete fordi for eksempel maten på mottakene ikke smaker godt. Noen har også valgt å dra tilbake til Ukraina. Men så har du de glade og flinke ungdommene som vil lære seg norsk og hjelpe hverandre så godt de kan, sier Tetyana.

– De virker å lære norsk veldig raskt?

– Ja, vi vokser opp tospråklig i Ukraina. Russisk og ukrainsk er ganske forskjellig. Det er også veldig vanlig for elever å tenke at lekser er viktige. Og at det å lære nye ting er essensielt, fordi alle vil ha seg en god utdanning. For å være helt ærlig så er nettopp dette at vi ønsker å lære oss norsk raskt den store forskjellen på ukrainske flyktninger og alle de andre, sier Tetyana mens hun løfter litt utfordrende på øyenbrynene.

– Du har vært i Norge i snart 20 år, kan disse nye ungdommene møte på noen utfordringer i framtiden?

– Ja, for det er alltid overveldende for flyktninger å ankomme gavmilde, fagre og naturskjønne Norge, men etter seks måneder, altså når pengene de får til mat og bussbilletter stoppes, og de skal ut i jobbmarkedet med et annerledes navn, da kan det bli vanskelig.

– Dessverre.

Eva Naumova forteller at hun er klar over problemet. At hun i sommer, da restaurantbransjen i Oslo sårt trengte servitører, likevel bare fikk svar fra ett av 15 steder hun søkte seg til. Hun sier også at antirasistiske organisasjoner har vært på Kuben, skolen hun går på, for å snakke om nettopp dette med å sende avgårde jobbsøknader med et noe ganske annet etternavn enn «Hansen eller Haugen».

– Det kan bli en utfordring. Mange fra Somalia eller Irak for eksempel kan nok slite med å få godt betalte jobber som jurister eller jobbe i bankvesenet i områder som Kirkenes og sånn, men i Oslo er arbeidsgivere blitt så vant med mennesker som er annerledes enn hvite, heterofile nordmenn, som muslimer og folk fra LGBTQ-miljøet, at det ikke bør være et stort problem for ukrainere å få en jobb, om de har høy utdannelse. Og selvfølgelig, om de snakker godt norsk, sier Eva.

Vi trasker mot busser og trikker i vintermørket.

Natten omslutter Skur 44, som stadig blir lagt bak oss. Operahuset – og en salt fjord med tykke isflak som sprekker opp – ligger foran oss.

Eva blir stille, før hun sier:

– Jeg håper bare Norge ikke går samme vei som Sverige og Danmark og stenger grensene sine. Jeg håper ikke alle nordmenn tenker …, sier hun.

– Tenker?

– At de vil ha kvikklunsjen sin for seg selv.