4. mars 1994: Mens nordmenn pustet ut etter noen historiske og hektiske OL-uker på Lillehammer, ble 400 britiske jenter med stjerner i øynene stuet inn i et dansestudio i Mayfair-området i London. Medlemmene til gruppen Spice Girls skulle siles, finsiktes og deretter finslipes. En av dem som hadde sett utlysningen for auditionen, men som ikke nådde den, var en rappkjeftet dame fra Watford med spansk mor og en far med svenske aner. Geri «Ginger Spice» Halliwell ble likevel etter noen måneder en av de fem medlemmene i gruppen som raskt ble et globalt fenomen og et pophistorisk landemerke for kvinner verden over.

Musikkverksted
Arven og Girl Power-attituden fra Spice Girls er det lett å dra en linje til rett inn i hårrøttene til den unge norske artisten Hedda Mae fra Bergen. For sveisen er på et vis den samme som Halliwell frontet seg med. Det distinkte røde i Hedda Maes lyse hår er et nikk tilbake til tiden da hun ble født, 1998, og brytningen inn mot et nytt millennium. Årene da mange bekymret seg for fremtiden, men ikke på samme vis som i dag med et grønt perspektiv i bunn. Nei, like før 2000 bekymret folk seg for om teknologien skulle klare overgangen til et nytt tusenår. Det var i disse årene Spice Girlsfenomenet bredte om seg og Britney Spears hadde et neglelakkert jerngrep på den globale poptronen.

Hedda Mae, eller Hedda Aalvik Grønhaug som det står i passet hennes, syslet litt med både klassisk piano og korsang, men det var som soloartist hun skulle singeldebutere som 21-åring vinteren 2020. På ungdomsskolen, i en periode der hun mistet litt gleden ved å stå på scenen – noe hun alltid hadde likt – ble hun introdusert for kulturtilbudet Lipstick Music. Det er et musikkverksted innen rytmisk musikk for jenter, med jenter og av jenter i Fana kulturhus. Et knippe mentorer satte sammen forskjellige band. Ikke helt ulikt forholdene i London i 1994, kanskje.

– Det var veldig viktig for meg, forteller hun. – Lipstick Music gjorde at jeg fant tilbake til gleden ved å stå på en scene.

Musikkminner
Noen år senere pakket Hedda bagen og flyttet inn i det sennepsgule skolebygget på Trøndertun folkehøgskole. Der gikk hun produsentlinjen og spilte i jazzband.

– Og da hadde jeg vokst enda mer og skrevet mer musikk. Blitt tryggere, liksom.

Men for å finne noen låter som virkelig pekte frem mot en yrkesvei i musikken, må vi gå tilbake. Hedda og faren hennes har alltid snakket musikk, gitt hverandre tips, lyttet og diskutert. Briten Blair MacKichans lettbeinte «Have Fun, Go Mad», som akkompagneres av en meget lystig rulleskøytevideo, står sterkt i minnet hennes.

– Det er den ene av to virkelig sterke opplevelser knyttet til tidlige musikkminner. Og Vamps «Månemannen», faktisk. Og så Britneys Circus album. Det var en introduksjon både til henne, men også til albumformatet for meg. Opp til da hadde jeg vel bare hørt på Hits for Kids ler hun.

En motpol
I februar 2020 slapp Hedda Mae sin første singel, Pride Goes Before A Fall. Det var lyden av lekenhet kombinert med en robynsk coolness og en popnaivistisk fremtoning. Ikke glem de funky flakene mellom der. Men teksten hadde også en bisk undertone, et spark bak: You’re such a hater, honey (Yeah) / One more word and I’ll go back / ‘Cause I can’t stand your bad behavior (Honey).

Allerede høsten i forveien hadde hun gjort sin første konsert, på bransjefestivalen Vill Vill Vest i Bergen. I et intervju i forkant sa hun følgende:

– Det er mye musikk i dag som er veldig seriøs. Min musikk blir en motpol.

– Det er noe spesielt med å spille på en bransjefestival. Mange har ikke hørt musikken din, og publikum er mer analyserende – det skal litt til før de tar helt av. Vill Vill Vest, som var den første, var en helt spesiell konsertopplevelse, og den følelsen får jeg nok aldri igjen, sier hun i dag.

Konsert nummer to var også på en bransjefestival, på by:Larm et drøyt halvår etter. Så kom pandemien, Hedda Mae fikk gjort noen koronatilpassede sommerkonserter, slapp mer musikk, dukket opp i NRKproduksjonen «De neste» og flyttet fra Bergen.

Retro 2000-tallsbølge
Nå om dagen sitter hun i en leilighet i Oslo og svever over byen på en retro 2000-tallsbølge.

– Og jeg er ikke bare hektet på selve låtene, som forresten er sykt bra og har veldig sterke toplines, men også det estetiske og visuelle med stilen fra den tiden.

Istedenfor å pendle Bergen–Oslo og gå i studio med Benjamin Giørtz, for noen kjent fra Sandvika pophodene Kid Astray, to ganger i måneden opptar låtskrivingen og studiojobbingen enda mer av dagene hennes i Oslo.

– Jeg har også lyst til å skrive for andre. Det ligger en god del låter der som jeg kanskje ikke kommer til å spille inn selv, men som fort kan dukke opp hos andre. Det hadde i hvert fall vært veldig gøy. Låtskrivingen er kanskje det aller viktigste for meg – jeg elsker låtskriving.

Mange av 2000-grepene i musikken til Hedda Mae skjer i låtskrivingen, men en del oppstår også i selve produksjonen.

– Vi har ofte spurt oss selv i studio: Hva ville Max Martin gjort her? Han er et geni, og jeg er veldig fascinert av hvordan han gjør ting, sier hun om den svenske låtskrivergiganten som startet med hitorienterte Ace of Base hjemme i Sverige og deretter har skapt seg en egen, og veldig stor, stjerne på den globale pophimmelen.

– Beskriv litt hvordan du og produsenten din, Benjamin, jobber.

– Vi har litt forskjellige måter å starte en låt på, noen ganger har vi en sample å jobbe ut fra, men som oftest jammer vi. Han har styring på akkordene, og vi har egentlig en veldig fin arbeidsfordeling – det er ikke en av oss som gjør alt.

Før hun flyttet til Oslo, tok Hedda vakter på et sykehjem ved siden av musikken. Nå er det utelukkende musikk.

– Men jeg burde nok hatt en jobb, ler hun. – For husleien må jo betales hver eneste måned, den.

– Men det er litt fint også, det å bare være inne i dette, i låtskrivingen. Hele tiden.