Den 6. januar i 2021 ble kongressbygningen i USA stormet av en stor folkemengde. Donald Trump hadde tapt presidentvalget, og hans tilhengere angrep bygningen. Mange av dem trodde på en konspirasjonsteori som sa at vinneren av valget, Joe Biden, hadde jukset, og at han hadde fått hjelp fra folk som paven i Roma og popstjerner som Beyoncé.

Angrepet mot kongressbygningen førte til at flere mennesker døde og ble skadet. Og det er ikke den første gangen at konspirasjonsteorier har ført til drap. Både grupper og enkeltpersoner har latt seg styre av konspirasjonsteorier til å angripe og drepe andre rundt om i verden. I Norge kjenner vi alle til 22. juli, da Anders Behring Breivik drepte 77 mennesker. Han begrunnet også drapene sine med en konspirasjonsteori.

Konspirasjonsteorier er ikke sanne. Likevel spres de til stadig flere mennesker på sosiale medier og internettfora. Hvorfor er de så smittsomme?

Mange av oss er frustrerte over urettferdighet og andre ting som er galt i verden. Når noen er rike og andre fattige, skyldes det alt fra politiske vedtak til avtaler for handel mellom ulike land. Sånt er vanskelig å sette seg inn i.

En konspirasjonsteori har en enkel løsning: «Disse menneskene har snakket sammen og bestemt hvordan verden skal være.» Det er mye lettere å se for seg. Og så er det godt å ha noen å legge skylden på. Helst noen som har en annen hudfarge, politisk overbevisning eller religion enn en selv. Derfor føles det bra for mange å tro på en konspirasjonsteori.

Når ting bestemmes i den virkelige verden, er det ofte på grunnlag av lange diskusjoner, dokumenter og mange utregninger. De som gjør arbeidet, er ofte kjedelige folk i dress, og hver av dem gjør bare en bitte liten del. Men hvis man skal dikte opp en konspirasjonsteori, kan man befolke den med mye mer spennende folk: rockestjerner, skuespillere, paven og hemmelige agenter. Og man kan finne på helt ville ting som de driver med: barnedrap og kannibalisme, for eksempel.

Hvis du vil ha mange klikk på sosiale medier, er det lurt å skrive om noe som er sprøtt, ekkelt og handler om berømte personer. Og den som bare skal dikte noe som er så spennende som mulig, slipper å bry seg om det er sant eller ikke.

I det virkelige liv er det ganske opplagt hvordan du kan påvirke samfunnet. Du kan bli medlem i en organisasjon, som Natur og Ungdom eller Norges Jeger- og fiskerforbund. Når du blir gammel nok, kan du stemme ved valg på det partiet du tror er best. Men å påvirke verden på ordentlig tar lang tid, og du gjør bare en bitte liten del.

De som deler konspirasjonsteorier, forteller ofte tilhengerne sine at de er med på å «forandre historien», fordi de «avslører ting». Og det føles bra. Som å være helten i en TV-serie. Noen blir så forvirret og overbevist av teoriene at de ender opp med å skade andre – og likevel tror de at de er helter. De som stormet kongressbygningen i USA, trodde kanskje at de gjorde noe bra, men egentlig ødela de for alle som hadde stemt på lovlig vis og vunnet valget.

Ofte blir folk lokket inn i konspirasjonsteorier ved å løse gåter. For eksempel finner de en video der de blir bedt om å finne bilder av politikere og popstjerner som gjør en spesiell type tegn eller andre ting som ser ut som de henger sammen. Eller de leter etter ting som «ikke stemmer» i nyhetsbilder. Når de finner disse sammenhengene, føles det som om de har «oppdaget det selv». Det er veldig gøy å lete etter sammenhenger og finne dem. Men det er også veldig lett å se sammenhenger der de ikke egentlig finnes.

Derfor kan også konspirasjonsteorier «ta inn» hva som helst, for eksempel covid-19, og sette tilhengerne i gang med å finne sammenhenger mellom det som skjer i nyhetene, og de som er utpekt som «fienden».

Når ekte konspirasjoner blir avslørt, så slippes ikke informasjonen i form av «spor og gåter» og skjulte tegn. Da Edward Snowden avslørte at amerikanske myndigheter avlyttet sine egne borgere i stor skala, slapp han mange hemmelige dokumenter og forklarte akkurat hva de betydde. Det samme skjedde da journalister slapp «Panama-dokumentene» som avslørte og dokumenterte hvordan mange politikere hadde gjemt bort penger i andre land.

En viktig del av konspirasjonsteoriene handler om å overbevise tilhengerne om at vanlige aviser og mediekanaler ikke snakker sant. På den måten beskytter tilhengerne seg mot å høre på fakta og samtidig blir de enda tettere knyttet til hverandre, siden de andre konspirasjonsteoretikerne er «de eneste som forstår», i motsetning til «mainstream media».

Sannheten er at de fleste virkelige konspirasjoner er omtalt i pressen og av forskere. For eksempel er det et faktum at USA gikk til krig mot Vietnam og rettferdiggjorde det med et vietnamesisk angrep i Tonkinbukta i 1964, et angrep de hadde diktet opp. Og at USA gikk til krig mot Irak og rettferdiggjorde det med en usann historie om at irakiske soldater drepte spedbarn i 1990. Eller da det ble avslørt i 2018 at PR-byrået Cambridge Analytica hadde prøvd å påvirke valgene i en rekke land i verden, blant annet ved å lure folk med falske Facebookkontoer.

De fleste som er på nett, er fornuftige folk som bare vil fortelle om hva de har gjort, finne kunnskap eller snakke om det de er interessert i. Men de få personene som tror på konspirasjonsteorier, er ofte veldig hissige og villige til å gå langt for å få oppmerksomhet. Derfor skriver de mange poster og bruker triks for å manipulere medier og søkemotorer. For eksempel kan de samarbeide om å spre mange innlegg samtidig, lage egne søkeord eller gå inn for å gjøre folk sinte.

Selskaper som YouTube og Facebook bruker dataprogrammer som automatisk finner ut hvilke poster og videoer som skal deles mest. Disse inneholder spesielle ord som mange søker på eller temaer som gjør folk sinte og skaper mye debatt. Derfor blir folk som sprer konspirasjonsteorier, glade hvis folk blir sinte på dem eller bruker mye tid på å advare mot dem, for da blir enda flere folk nysgjerrige. De som tror på konspirasjonsteorier, lar seg uansett sjelden overbevise av fakta, selv om mange forskere har undersøkt og kan vise at teoriene er feil. Derfor er det kanskje viktigere å informere om hvordan konspirasjonsteoriene fungerer, og hvordan de sprer seg.

En konspirasjonsteori er, ifølge Store norske leksikon: Når noen mener at «ting som er galt i verden, skyldes at mektige grupper i hemmelighet sammensverger seg for å fremme sin egen, skjulte agenda».

Hvorfor sprer sosiale medier konspirasjonsteorier?

Du har kanskje lurt på hvorfor sosiale medier er gratis å bruke? Det er fordi de tjener penger på å vise folk annonser. Det betyr også at de tjener mer penger jo mer tid folk bruker inne i appene deres. Dataprogrammene deres undersøker hele tida hva slags innhold som får folk til å kommentere, dele raskt og sjekke telefonen ofte, for da ser de flere annonser.

Hvilke poster er best til å holde folk på sosiale medier i timevis mens de deler og diskuterer? Jo, poster som gjør folk veldig nysgjerrige, sinte og redde, og som lar dem lete etter sammenhenger. Videoer og poster om konspirasjonsteorier inneholder alle disse ingrediensene. Derfor blir disse postene automatisk løftet fram og foreslått av dataprogrammene når vi er inne på for eksempel Facebook eller YouTube. Dataprogrammene – eller algoritmene, som de kalles – forstår ikke at dette er konspirasjonsteorier, bare at det er innhold som folk reagerer raskt på. Facebook har sagt at de vil endre algoritmene sine, men folk som jobber i selskapet, har avslørt at de egentlig ikke gjør så mye med problemet. For om de gjorde det, ville de også tjene mindre penger på annonsene sine.

KILDER:

The Washington Post, Wikipedia, The New York Times, Store norske leksikon,
Bloomberg, Business Insider.

Se NRK URIX sin episode om konspirasjonsteorier her.

Se NRK-serien Fanatisk sin episode om Q-anon tilhengerne her.

Se NRK-serien Folkeopplysningen sin episode om konspirasjonsteorier her.

Les Fagbladet sin artikkel «Slik snakker du med en som tror på konspirasjonsteorier» her.