Hopp til innholdet
Hjem/Aktuelt/

Utdrag fra Hjernehjelp

Bokutdrag
2. januar
2025
Fakatfyk
2025

Utdrag fra Hjernehjelp

Psykiater Anders Hansen og forfatter Mats Wänblad gir tips til hvordan man kan forstå følelsene sine bedre i denne selvhjelpsboka. I dette utdraget kan du lese om hvordan angst påvirker kroppen og hva du kan gjøre for å håndtere den.

Anders Hansen og Mats Wänblad
Forfatter

Angst

Uro vet du selvfølgelig hva er, men hva er egentlig angst? Faktisk er det den samme følelsen, selv om man ofte bruker ordet angst om sterkere og mer langvarig uro.
Den beste måten å beskrive angst på er som «stress i forveien». Når læreren din kjefter på deg, får du en stressreaksjon og havner i en kjemp eller flykt-tilstand. Men når du tenker at «tenk hvis læreren kommer til å kjefte på meg», da er det angst. Kroppen reagerer på samme måte, men stress utløses av en trussel og angst fordi vi tenker på noe som kanskje kan være en trussel – men som kanskje aldri blir det på ordentlig.
Angst er en sterk følelse av ubehag – av at noe er skikkelig galt. Noen ganger vet du ikke hva, men det kjennes i hele kroppen. Noen har beskrevet angst som at man helst vil krype ut av skinnet sitt, og sånn er det for mange, men angsten kan arte seg på mange ulike måter. Noen bærer på en murrende uro og kan liksom aldri slå seg til ro. Andre rammes av en plutselig og intens angst. For enkelte er angsten knyttet til noe de skal gjøre, som å snakke foran klassen. Noen framkaller en masse grusomme scenarioer i hodet, som at flyet de sitter i, skal styrte, eller at det skal bli krig.
På en måte kan man si at alle har sin egen angst. For vi kjenner alle på angst innimellom, det er bare forskjell på hvor sterkt og hvor ofte. Det er en like naturlig følelse som det å være sulten eller trøtt.
Du kan ikke jage bort angsten med tomme floskler som «velg glede, ikke uro» eller «tenk positivt», selv om det finnes folk som gjerne vil få deg til å tro det. Hvis det hadde funket, ja, da hadde ikke angsten vært et sterkt nok verktøy til at hjernen kunne påvirke atferden vår.
All angst er faktisk hjernens måte å fortelle oss at noe er galt på – og da slår den på stressystemet. Selv om årsaken av og til både er uklar og urealistisk. Men hjernen går likevel all in, for den elsker nemlig å fortelle oss at noe er galt. Spesielt en viss del av hjernen som kalles amygdala.

Raskere enn tanken

Det tar en liten stund, bare et tiendedels sekund, for et synssignal å gå fra øyet til de ulike delene av synssenteret lengst bak i hjernen. Og det er først når signalet kommer dit, at du blir bevisst på hva du ser. Det samme gjelder signaler fra alle de andre sansene. Den verdenen du opplever, er altså egentlig verden for et lite øyeblikk siden. Dette har hjernen lært seg å kompensere for så du aldri merker den lille differensen. For deg oppleves det som om alt skjer akkurat nå.
Men i noen tilfeller kan denne tidsforskjellen bety liv eller død. La oss si at du går i egne tanker og nesten trår ut i gata rett foran en lastebil. Men idet du løfter beinet, avbryter du bevegelsen, og hele kroppen din rykkes isteden bakover, som om en usynlig hånd har tatt tak i jakka di og dratt deg i sikkerhet. Først nå ser du lastebilen, og en følelse av først skrekk og så lettelse skyller over deg. Det var nære på!
Hvordan kunne du vite at du var i fare – uten å vite at du var det? Jo, på veien til synssenteret passerte synssignalet amygdala, en liten mandelformet del av hjernen som sitter dypt inne i tinninglappene dine. En av de viktigste oppgavene til amygdala er å hele tiden skanne omgivelsene for farer. I den jobben inngår det å forhåndsgranske alle sanseinntrykk før de kommer fram til det rette stedet i hjernen. Hvis inntrykket er alvorlig nok, kan amygdala reagere med én gang. Da synssignalet med lastebilen passerte, trykket amygdala på alarmknappen umiddelbart, og du tok et skritt bakover. Først da nådde signalet fram til synssenteret og ble omdannet til et bilde.
Her rekker du med andre ord ikke først å kjenne og så reagere på følelsen, for bevegelsen kommer først.

Brannalarmen går

Amygdala har mange oppgaver, og én av dem er altså å være hjernens alarmsentral. Den jobben tar amygdala alvorlig. Ved det minste tegn på fare slår amygdala alarm med stor kraft. Noen ganger helt unødvendig, men bare for sikkerhets skyld. Heller én advarsel for mye enn en for lite, liksom.
Det er omtrent som med en røykvarsler. Det kan være irriterende at den piper bare fordi en brødskive har vært i brødristeren for lenge, men det er det verdt så lenge røykvarsleren vekker oss den natta det virkelig begynner å brenne.
Akkurat sånn fungerer hjernen. Den vil heller varsle om farer noen ganger det egentlig ikke er helt nødvendig, enn å la være å varsle når det virkelig er noe farlig som skjer. For som du husker, den viktigste oppgaven til hjernen er jo å hjelpe oss å overleve!

Full panikk

Den mest ekstreme formen for angst kalles panikkangst eller panikkanfall. Det er en angst som er så sterk at hele kroppen reagerer med hjerteklapp, pusteproblemer og en lammende følelse av å miste kontrollen. Stressystemet går på en måte i spinn, og du kjenner at du umiddelbart må komme deg ut, bort, ellers dør du.
Tenk deg scenen med raslingen i gresset, det som kan være en løve, men nå kan du ikke løpe din vei, for foten din har satt seg fast mellom to steiner. Sånn kjennes et panikkanfall ut.
Det er vanlig å få panikkanfall på steder der du ikke kan komme deg unna, som i en T-banevogn eller på en fullstappet buss. Noe har utløst kroppens alarmsystem, og det er ingenting som kan redde deg – det er ingen vei ut.
Mye tyder på at det er amygdala som står bak dette også, i det minste til å begynne med. Amygdala advarer om noe den oppfatter som en fare, stressystemet slås på (med hjerteklapp og pusteproblemer). Men så går det helt galt. Hjernen mistolker signalene fra hjerte og lunger og tar dem som bevis på at det virkelig er noe farlig som skjer. Hjernen svarer da med å sette inn et ekstra gir i stressystemet. Pulsen og åndedrettet begynner å gå enda raskere, noe hjernen tolker som et enda sterkere bevis på livsfare. Det blir en ond sirkel som slutter i fullstendig panikk.

Etter anfallet

Ettersom et panikkanfall kjennes i hele kroppen, tror mange at det er der problemet sitter. De tror kanskje de har hatt et hjerteinfarkt eller noe sånt. Men i virkeligheten er det hjernen som har overreagert kraftig på en trussel som kanskje ikke engang fantes på ordentlig.
Og siden situasjonen ofte er koplet til trange rom eller plasser som på en eller annen måte oppleves som farlige akkurat da, blir det lett til at de som opplever dette, blir engstelig for de stedene og unngår dem. Dette fører igjen til noe som så klart kan skape store problemer i hverdagen, siden de kanskje må ta buss, tog eller T-bane for å komme dit de skal.
Dette er vanskelig å hanskes med på egen hånd, så hvis du har behov for det, finnes det god hjelp å få, blant annet KAT (kognitiv atferdsterapi). Trinn for trinn lærer du deg å møte redselen uten å rammes av panikk.
Men når behøver du hjelp? Ja, som med alle psykiske utfordringer skal du søke hjelp når dette skaper problemer i hverdagen, eller når du unngår ting som du egentlig har lyst til og som du vanligvis har glede av.

Er det noe galt med meg?

Hjernen ble utviklet på en tid da truslene mot mennesker var mange og kom fra alle mulige kanter. I dag ser truslene annerledes ut, men hjernen har ikke hengt med i utviklingen og kommer fremdeles med advarsler som om du levde på savannen.
Når du føler angst før en prøve, kan du forsøke å tenke at det bare er amygdala som tuller. Og på samme måte kan du se på et panikkanfall som en falsk alarm. Uansett hvor ille det føles, kommer hjertet ditt til å fortsette å slå og pusten til å gå. For angst er ikke farlig, det er det viktig å ikke glemme.
Men det kan være fryktelig å ha angst. I verste fall kan den forpeste og dominere hele livet ditt. For mange hjelper det å prøve å se angsten liksom utenfra, å innse at den har en logisk og fornuftig forklaring. For fra hjernens ståsted er angst en måte å advare deg på om noe den synes virker urovekkende og farlig.
Angst er en naturlig forsvarsmekanisme som opp igjennom historien har beskyttet oss mot farer – og angst er ofte et tegn på at vi fungerer helt normalt. Det er ikke noe galt med deg selv om du har angst.
Hjernen din kan ikke noe for at den er utviklet for en helt annen verden enn den du lever i – og da blir det innimellom litt feil. Vær snill mot hjernen din og ha overbærenhet med den. Den står på så godt den kan for å holde deg i live.

Å hjelpe andre

Små barn kan synes det er litt skummelt å gå i bursdag. Kanskje fordi de ikke helt vet hva som skal skje, eller fordi de ikke kjenner alle som kommer. Kjenner du deg igjen i det? I så fall er du ikke alene. Mange husker liknende episoder, og framfor alt uroen det skapte, for resten av livet.
Hvordan kan man da hjelpe det engstelige barnet med å gå i bursdagen likevel? For det blir jo ofte kjempegøy. En klok forelder ville sannsynligvis si noe sånt som dette: «Jeg følger deg dit. Hvis du vil, kan jeg sitte og vente på deg helt til bursdagen er slutt. Du kan komme og snakke med meg hvis noe skjer. Og hvis du likevel ikke vil være der, så kan vi jo bare gå hjem igjen.»
Hvis noen av vennene dine uroer seg eller har angst for noe de skal gjøre, så kan du tenke på omtrent samme måte. Hvordan kan jeg stille opp sånn at de likevel tør å ta skrittet? Alle trenger en voksen innimellom, uansett hvor gamle vi er.

Bløffmakeren

I den gamle filmen Trollmannen fra Oz er hovedpersonen Dorothy livredd for trollmannen, helt til hunden hennes drar vekk forhenget som skjuler kroppen hans. Da ser hun at det som skjuler seg der inne, er en ufarlig bløffmaker som drar i spaker og trykker på knapper. Senere får Dorothy vite at det er trollmannen som har stelt i stand hele opptrinnet – for å hjelpe henne. I samme øyeblikk forsvinner all redselen hun har følt.
Sånn kan det være med angst også. Når vi skjønner mer av hvordan angsten fungerer – og at den er der for å hjelpe oss – kan følelsene bli mindre truende.

Mer om angst

Mer om psykisk helse

Hjernehjelp. Forstå følelsene dine bedre

Av Anders Hansen og Mats Wänblad og Oversetter: Ingrid Greaker Myhren

Må vi føle så mye hele tiden? I løpet av en dag rekker du å oppleve hundrevis av forskjellige følelser. En del av dem er små og hverdagslige, som irritasjon over at bussen er sen eller glede når du finner noe du har lett etter en stund. Andre følelser er store og overveldende, som kjærlighet eller fortvilelse. Noen ganger kjennes det som om livet ville vært mye enklere hvis vi slapp unna følelsene, i det minste de vanskelige. Hvem vil vel være deprimert eller ha angst? Eller til og med grue seg til noe som føles litt skummelt? Kan vi ikke bare være lykkelige hele tiden? Hjernen styrer oppførselen vår med følelser, både positive og negative. Men hjernen er utviklet i en annen tid, med andre trusler og farer enn i vår moderne verden. Det gjør at vi kan føle oss truet, stresset og til og med deprimerte, uten at vi riktig forstår hvorfor. I Hjernehjelp forklarer psykiater Anders Hansen og forfatter Mats Wänblad hvordan følelser skapes og hvorfor de finnes. Med kunnskap om følelser kan du lettere påvirke dem og være mindre redd for dem. Ofte finnes det også en del vi kan gjøre selv som fører til at vi vil føle oss bedre!

Les mer om boken

Les også