Mental helse er et tema som lenge har vært tabu. Når hovedpersonen i tillegg er en gutt, opplever vi boka som ekstra viktig og relevant. Hovedpersonen er ikke en person som står utenfor gjengen, han er en av gutta, og det normaliserer og gjør det lettere å forstå at hvem som helst kan ha angst. -Fra ungdomsjuryen i 2022 da Litt redd, bare vant Uprisen.

I Felefeber møter vi Torleif som, på grunn av at bestefaren blir syk, blir tvunget til å dra tilbake til den lille hjembygda med det artige navnet, Fittlausbygdi. I denne bygda klarer ikke Torleif helt å være seg selv, verken ovenfor venner eller familie. I tillegg minner stedet ham om moren som døde for noen år siden. Men på musikkakademiet har det kommet en ung gjestelærer helt fra Japan – og han har så brune øyne at de nesten er svarte. Felefeber handler om å tørre å være seg selv, og å stå opp mot bygdedyret – både det ytre og det som eksisterer inne i en selv. Den handler også om å takle sorg og om å se forbi forskjeller og heller fokusere på det som forener.

Lea bur på hybel og går på vidaregåande skule. Heime slit faren med garden, medan mora er sjuk og berre ligg i senga. Sannheita kan ho ikkje fortelje på skulen, så ho diktar opp Vilde for å kunne vere tøff og smart. Ei tragisk hending gjer at ho må stole på at Lea kan vere seg sjølv, og at det er godt nok.

Synne er 15 år og har ADHD. Ho hamnar ofte i konflikt med lærarar og elevar. Tryggleiken finn Synne i besteveninna Torunn og Johan, den nye guten i klassa, men Kine gjer alt ho kan for å stele dei frå ho. Sinne er ei velskriven bok om å ha ein diagnose du ikkje vil andre skal vite om, og korleis venskap og forelsking kan fortone seg i ungdomstida.

Omsorgssvikt, vennskap og forelskelse: Det er ikke temaene som er oppsiktsvekkende med Dette er ikke oss. Nei, det er den sterke, interessante hovedkarakteren, Sanna, og hvor godt denne fortellingen er skrudd sammen. Sannas sterke fortelling er dypt gripende, men det blir den ikke uten en drivende god forteller. Og det er Neda Alaei. Denne boka ble kåret til vinner av Uprisen 2020.

Smadra er sterk lesing om vald i nære relasjonar. Det gjer vondt å lese om Oda som bur med ei valdeleg mor, men som bortforklarar såra ho har med at ho har tippa på sykkelen. Kvifor klarar ho ikkje å fortelje sanninga?