I år er det ti år siden 22. juli. For å huske terrorangrepet og bearbeide det som skjedde, har det i anledning ti-års markeringen kommet ut en rekke bøker. Noen eksempler er Søstre av Mariangela deFiore og Cathrine Trønnes Lie, og Hold meg til jeg sovner av Lara Rashid, som begge er førstepersonsberetninger fra Utøya. Disse bøkene er sakprosa, men Nora Dåsnes har valgt å behandle 22. juli skjønnlitterært med Ubesvart anrop, fra perspektivet til de som ikke ble direkte berørt av terroren.

Ubesvart anrop er en grafisk roman om å være tenåring i etterkant av 22. juli. For de som ikke var direkte berørt av terroren. Det handler om å begynne på videregående, og prøve å finne ut hvordan man skal være en normal tenåring når landet står midt i en nasjonal krise. 

Da jeg begynte på dette prosjektet, hadde jeg egentlig tenkt at det skulle være sakprosa. Jeg ville gå inn i det og prøve å forklare hva som skjedde for de som ikke husker det selv, for hvis man var 5 eller 6 år da det skjedde, er det ganske fjernt nå. Det jeg oppdaget var at det føltes mer nyttig å gå inn i det emosjonelle og det som har med relasjoner å gjøre, hvordan vi oppførte oss mot hverandre, og hvordan man klarte og ikke klarte å snakke om de vanskelige tingene etterpå. Det tror jeg skjønnlitteraturen er bedre til enn sakprosaen, for da får vi komme tettere på noen personer, som er fiktive, men vi kan være med på deres forskjellige følelser, som sorg og sinne og angst. Skjønnlitteraturen er en vel så god måte å forstå hvordan det føles på, og det kan i seg selv være like viktig som det som faktisk skjedde.

Ja, det var noe jeg tenkte mye på og som traff meg spesielt etter moskéangrepet og drapet i Bærum i 2019. Han som gjorde det var en person som var jevnaldrende med meg, og som hadde opplevd hvordan landet taklet 22. juli, så man fikk litt den samme frykten som Rebekka kjenner veldig på, over at man ikke vet hva som foregår inne i hodene til folk. Selv om man har vokst opp med de samme verdiene, så er det å falle ned i et sånt “ekstremismekaninhull” noe som kan ramme veldig bredt. Jeg tenker at vi burde være litt ydmyke på at hvis man er i en krise og er sårbar, så kan man faktisk ende der. Broren til Rebekka har havnet utenfor arbeidslivet i veldig ung alder, og trenger egentlig å snakke med noen på en ordentlig måte, men har en familie som ikke helt har redskapene til å hjelpe ham. Vi må prøve å ta vare på hverandre, og prøve å se de som er på vei til å havne utenfor. Selv om de aller færreste blir voldelige, så har broren til Rebekka det vondt, og trenger egentlig at noen ser ham.

For det første var jeg veldig glad for at mye av den positive oppmerksomheten for Ti kniver i hjertet kom et halvt år etter at den kom ut, så jeg var allerede godt i gang med neste prosjekt. Det var litt deilig å ikke få det som et ekstra press på toppen av alt. Det som var gøy med å skrive Ubesvart anrop var at jeg kunne gå litt mer inn i vondere ting for de eldre leserne, og det ville det jo blitt uansett, siden Ti kniver i hjertet er mer en “feel good” bok, mens Ubesvart anrop tar for seg et veldig alvorlig tema. Det var mer gøy å skrive forelskelse for et eldre publikum, som man er litt mer interessert i når man er tenåring, og som er veldig annerledes enn den aller første crushen man har når man er rundt 12. Dynamikken i forelskelsen mellom Rebekka og Daniel er litt mer avansert, den der “er vi noe eller er vi ikke noe?”. I tillegg kan Rebekka gjøre mye mer på egenhånd. Hun kan sette seg på en buss, være autonom og gjøre litt mer ting selv. Det er vanskelig når en skriver om barn i barneskolealder, det er grenser for hvor mye de kan gjøre uten foreldrene. Man har litt mer frihet på mange måter i ungdomslitteraturen, som jeg synes var veldig morsomt å holde på med.

Jeg jobber med alt fra starten. Veldig ofte starter det med noen skisser og noen tegninger, så er det en blanding av litt løs skriving og løs tegning, så jeg har litt sånn stream of consciousness. I arbeidet med Ubesvart anrop skulle jeg prøve å skru meg tilbake til 2011, så jeg snakket med mange – med venner som var på samme alder, folk som var på litt forskjellige steder da det skjedde. Jeg snakket med noen av de som var med i AUF, og venner jeg hadde som vokste opp i muslimske familier og hvordan de husket det, sånn at jeg hadde mest mulig stoff når jeg startet. Når jeg skal jobbe frem historien lager jeg storyboard. Jeg lager røffe skisser med håndskrevne replikker, og på et eller annet magisk vis skjønner redaktøren min håndskriften min. Jeg har jo ikke tid til å tegne alt ordentlig, for det er alltid mange scener som ikke fungerer og blir kastet ut, så da er det viktig at det ikke koster meg noe å jobbe masse med ting som egentlig ikke skal være med. Jeg tegner ikke ordentlig før manuset sitter, men manuset er alltid bakt inn i tegningene, jeg må se alt samtidig for å skjønne hva jeg holder på med. 

Jeg jobber mye med følelsene til karakterene, å vise kroppsspråk og mimikk, for man har jo replikkene i snakkeboblene, men så er det også hvordan de sier det. Det er ikke alltid samsvar mellom det vi sier og det vi mener eller uttrykker til andre. Farger er også viktig, noe som er tydelig i Ubesvart anrop, fordi vi har den blågrå nåtidsformen mot de røde tilbakeblikkene. Jeg synes det er fint å jobbe med parallelle tidslinjer på den visuelle måten. Minner fungerer for meg som oppstykkede bilder av ting, så jeg følte at å jobbe med minner på den måten hjalp med å få fram den “flashy” følelsen.

Jeg leste veldig mye på barneskolen, også dabbet det litt av på universitetet, noe jeg føler er likt for mange. Jeg var veldig glad i fantasy, spesielt på ungdomsskolen fordi jeg oppdaget Ringenes herre, og leste den og Simarillionen. Jeg oppdaget også de første voksenbøkene på den tiden, så jeg leste Kafka på stranden av Haruki Murakami. Det var en a-ha opplevelse: “Oi, kan litteratur gjøre det her?” Jeg leste også mye tegneserier, for eksempel Nemi, som hadde mange gjestestriper med forskjellige tegneserieskapere. Så begynte jeg å komme litt mer inn i voksentegneserier. Maus var en av de første. Jeg hadde mange av de store definerende leseropplevelsene mellom 13 og 15, hvor jeg så hvor mye som finnes av bøker. 

Ja, jeg skriver på noe nå. Det er så tidlig at det er skummelt å si hva det er, men jeg tror det blir mer for samme aldersgruppe som Ti kniver i hjertet. Jeg har lyst til å skrive mer for ungdom også, for jeg syns det var veldig fint.

Spennende! Jeg så at det hadde kommet noen anmeldelser, så det var litt skummelt. Ungdommer er ærlige, så man må være på et bra sted mentalt når man leser anmeldelsene. Jeg håper samtidig at de utnytter denne muligheten til å fortelle forfattere hva de har lyst til å lese.

Har du noe du vil si til Uprisen-kritikerne?
Bruk makten, ikke vær redd for å si hva dere mener, selv om noen andre kanskje må lese gjennom anmeldelsene først. Jeg synes det er kjempekult at Uprisen gir rommet tilbake til leserne. Det er alltid hyggelig å få gode anmeldelser fra voksenkritikere, men det er jo ikke de jeg skriver for. Jeg håper at ungdommene finner noen bøker de liker. Det er jo veldig mye bra som kommer ut, så jeg tror det burde være noe for alle.