Det var andre gang Astrid var på AUFs sommerleir. Hun bodde i Kristiansund, og sommeren 2011 kom hun til Oslo 21. juli og møtte andre AUF-ere. En glad gjeng tok bussen til Hole og båten videre til Utøya, der Astrid satte opp teltet og begynte å skrive en tale om feminisme, som hun skulle framføre for Gro Harlem Brundtland dagen etter. Hun skrev til langt på natt, før hun la seg til å sove.
Dagen etter var som alle andre dager på Utøya. Først regn, så sol. Smil, glede og politiske diskusjoner. Musikk og vafler. Et fantastisk fellesskap på verdens tryggeste sted. Landsmoder Gro kom og dro igjen. Så hørte hun om bomben i Oslo, men tenkte at Utøya var et trygt sted. Det var fredag ettermiddag, og politiske temaer skulle gli over i hyggelige stunder rundt sommerbålet.
Så smalt det.
Og ut av intet lå Astrid i dekning. Redd og i livsfare.
Astrid: – «Nå må jeg lukke øynene, for ellers får jeg aldri disse horrible bildene ut av hodet», tenkte jeg da jeg lå der. Samtidig ville jeg også se hva som skjedde. Jenta som ble skutt ved siden av meg, sa: «Hils mamma og pappa og si at jeg elsker dem.» Så falt hun i vannet. Heldigvis overlevde hun. Vi var mange som gjemte oss der. En stund var jeg redd for å dø. Det var langt til fastlandet, og jeg ville aldri klart å svømme helt over.
– Jeg sendte en melding til moren min: «Jeg elsker dere over alt på jord, dere er verdens beste foreldre.» Hun svarte aldri, for hun visste ikke hva som skjedde før en stund etter. Etter hvert hørte vi at terroristen gikk videre, men vi turte ikke bevege oss. Så hørte vi flere skudd i det fjerne og ble redde for de andre på øya. Først en time etter at terroristen var tatt, turte vi å bli tatt imot av redningsmannskapet.
– Hva er det viktigste du vil si til ungdommen om 22. juli?
Astrid: – Vi er en del av historien og kan påvirke det som skjer. Etterspillet etter 22. juli lever ennå, og hvis målet er å bli et mer tolerant samfunn, så må vi snakke om de vanskelige tingene – både i samfunnsdebatten og rundt middagsbordet. For terror kan skje igjen. Det er ikke lenge siden terrorforsøket mot en moské i Bærum, og akkurat som 22. juli ble det utført av en hvit, norsk mann. Det er vanskelig å forstå hvordan dette landet kan utvikle ekstremister og terrorister, derfor må flere snakke om 22. juli.
Anne-Marte: – En av mine lærdommer har vært å være bevisst på hvordan jeg snakker om andre, og ikke snakke fordomsfullt. Så følger jeg mye med på nyhetene. Har det skjedd noe spesielt, er det fint å snakke med venner og høre hva de tenker.
Therese: – Vi snakker ofte om rasisme og trakassering i venneflokken. Black Lives Matter-kampanjen har vært et stort tema. Det er interessant å lese at eldre generasjoner har vokst opp med et helt annet tankesett om rasisme, og at mange har funnet seg i det. Nå står flere opp mot rasisme.
I 2019 viste en forskningsrapport at norske skoleelever lærer lite om ideologien som lå bak terroristens handlinger 22. juli. Forskeren bak rapporten, Trine Anker, antydet at det skyldtes lærernes «berøringsangst» og at tematikken kan være for belastende for flere lærere.
Astrid: – 22. juli bør absolutt bli en større del av skoleundervisningen. Vi må snakke om det som skjedde, for å lære av historien så den ikke gjentar seg. 22. juli handler ikke bare om det grufulle som skjedde den dagen, det handler også om rasisme og ekstremisme – og hvordan vi skal bekjempe det. Da må det inn i lærerplanen.
Anne-Marte: – Ja, jeg er enig.
Therese: – Vi hadde en engasjert lærer i 10. klasse som lærte oss mer enn det som sto i lærebøkene. Hvis det skjedde noen ting i verden, tok hun det opp og belyste det nærmere. Det gjorde klasseromsundervisningen mer interessant. Det var hun som satte i gang 22. juli-prosjektet.
Astrid: – Flere overlevende etter 22. juli har fått drapstrusler. Noen har fått høre at de «skulle blitt drept på Utøya» etter å ha uttalt seg om innvandring, for eksempel. Begge de tidligere AUF-lederne, Ina Libak og Mani Hussaini, har opplevd det. Hets og hat er en del av debatten etter 22. juli, og det er skummelt.
Anne-Marte: – Er det fremdeles vanskelig å snakke om 22. juli?
Astrid: – Ikke nå lenger. Men å ta innover seg alle de unge menneskene som døde, er fremdeles tøft. Da jeg begynte på videregående den sommeren 2011, ville jeg ta avstand fra det. Jeg ville ikke være «Astrid Hoem, den overlevende», for det hadde jeg vært i lokalavisa hele sommeren. Jeg ville bare være en vanlig 16-åring som startet på videregående. Men ti år etter er jeg usikker på hvor godt vi har forstått det som skjedde. Vi hører statsråder som uttaler seg på grensen til rasistisk, som oppildner til farlige holdninger. Å dehumanisere andre mennesker kan gi grobunn for vold.
Anne-Marte og Therese nikker samstemt.
Astrid: – Jeg er bare én person, men hver og en kan påvirke historien. Ditt engasjement nytter. Det nytter å si fra hvis du opplever noe ekstremistisk eller rasistisk. I Black Lives Matter-kampanjen har 16-åringer vært mye flinkere til å delta enn 50-åringer.