Boka handler om Samuel som er 16 år når historien begynner. Han har blitt med faren sin ut i skogen for å leve som selvbergere etter at koronapandemien brøt ut. Etter hvert skjønner leseren mer og mer av hvorfor de har havnet der. Faren er en prepper som i mange år har forberedt seg for dommedag. Leseren får også tilbakeblikk gjennom dagboka til Samuel, som er skrevet underveis ute i Nordmarka i Oslo. Man blir tatt med tilbake til barndommen til Samuel, og får se samspillet mellom faren, mora og Samuel. Man skjønner mer av dynamikken i familien og hvorfor det har gått galt.

Ja, det tror jeg. Selv om man ikke har vokst opp i et prepper-hjem, så har det helt tydelig gått mindre bra med mange unge under pandemien. Det frirommet som for eksempel barnehage og skole gir, har falt bort. Man har bare hatt hjemmet, og hvis man har det dårlig der, så kan det bli mye verre med foreldre som kanskje har havna på skråplanet på ulike måter. Samuel ble et bilde på det.

Boka var påbegynt og nesten ferdig da pandemien brøt ut, så det var “godt timet”. Det var prepperkulturen som opptok meg, og som jeg begynte å gjøre research på. I USA er det helt vanlige familier som kjøper gamle militære bunkerser, og bygger små samfunn hvor hver familie har sin bunkers, i tilfelle det blir dommedag. Man kan se på de folka som gærne, men når du begynner å lese om dem og hører intervjuer, så skjønner man at de bare er interessert i å beskytte familien sin, og så stoler de ikke på at samfunnet og myndighetene klarer å ordne opp. De er redd for at hvis samfunnet skulle bryte ned, vil folk begynne å plyndre hverandre, slik som faren til Samuel snakker om i boka. De er redd for at folk vil begynne å stjele fra hverandre når ressursene blir så få at man ikke har nok brød og vann og de grunnleggende ressursene man trenger.

Jeg er selv oppvokst med å være mye ute i skogen der jeg kommer fra. Jeg begynte å ta med sønnen min som da var tre-fire år ut i skogen, og opplevde mye ute med han. Jeg så hvordan han tilpasset seg å være ute i skogen, og begynte da å tenke ut denne historien. Hva om en far og sønn hadde blitt pressa til bristepunktet, hvordan ville de reagere, hvordan ville de samhandle, hvilke krangler ville oppstå?

Det var noe av den største utfordringa med hele prosjektet, hvordan man skal forholde seg til livet deres i skogen sammenlignet med livet til de i byen. Boka ble sluttført på et tidspunkt der ting var helt forferdelig. Samuel tror at det er full pandemi og at folk dør i hopetall. Han rømte akkurat før det brøt ut, og så møter han Live som sier at man er isolert og at man har på munnbind hele tiden. Det eskalerer Samuels frykt, og blir en bekreftelse på at faren hans hadde rett. Selv om Live prøver å overbevise han om at det ikke er like ille som han tror, er han allerede manipulert i så stor grad at det blir vanskelig å hente han inn igjen. Det tenker jeg er den tragiske biten med hele boka. Det er kanskje noe av det mørkeste jeg har skrevet. Det er en fortelling der man skjønner at det ikke kommer til å gå bra, men hvor man likevel har lyst til å lese slutten.

Jeg debuterte med en bok som heter Burnout i 2007. Den ble solgt inn som en voksenroman, men den handlet om ungdom. Den var også mørk og brutal, men det var mange ungdommer som likte den. Jeg var rundt på flere ungdomsskoler og ble invitert til å snakke om Burnout, og da skjønte jeg at jeg ikke nødvendigvis trenger å ta hensyn til at det er ungdommer som leser boka istedenfor voksne. Jeg tror at da jeg selv var ungdom ville jeg ikke lese noe som var “rettet” mot meg. Jeg ville lese noe som var reelt og som ikke var pynta på.

Jeg tror ikke det er så stor forskjell for meg. Vi var usikre på om Dette dreper oss skulle være en voksenbok eller en ungdomsbok, og den avgjørelsen ble ikke tatt før helt på slutten av utgivelsesprosessen. Den ligger i grenseland mellom sjangeren ungdom og voksen. Selv om det er en ungdomsroman, tenker jeg det er like relevant å lese den som voksen. Det er jeg fornøyd med – at man ikke trenger å kalle den for det ene eller det andre, men at den kan treffe flere aldersgrupper.

Jeg blir ofte spurt i samtaler i forbindelse med denne boka om jeg er en prepper. Jeg har tenkt at “selvfølgelig er jeg ikke det”, men jeg skal innrømme at jeg er det til en viss grad. For noen år siden ble det sendt ut en beredskapsbrosjyre fra regjeringen som sa hva man trenger i hjemmet hvis vannet forsvinner, eller hvis strømmen går i en uke. Den satte jeg meg inn i og forberedte. Men så kan man dra sånne “tenk hva som kan skje”-situasjoner ganske langt. Det var det jeg prøvde på i boka også. Jeg beskriver preppermiljøet ganske hardt. En avis mente jeg dro det litt langt, mot det parodiske, og at jeg beskrev de “gærne” prepperne. Samtidig er det nok ganske mange, også i Norge, som har masse hermetikk i kjelleren, gass, tabletter for det ene og det andre, rensesystemer for vann og så videre. Selv om de ikke regner seg selv som preppere, så er de kanskje det likevel til en viss grad.

Det er stas – det må jeg innrømme. Jeg har skrevet en del bøker for ungdom og reist rundt og snakka med dem, så det er givende å få flere unge til å lese. For meg henger Uprisen høyt med tanke på at det er ungdom som kårer vinneren, så det synes jeg er artig.

Jeg har så klart lest de typiske bøkene man “skal” lese på ungdomsskole og videregående, men min store oppvåkning innenfor litteratur fikk jeg når jeg begynte å kjøpe og låne mine egne bøker med fortellinger jeg hadde lyst til å lese. Da fant jeg mange historier som var så bra. Jeg tenkte «hvorfor har jeg ikke sjekket ut dette før»? For meg er følelsen av å komme inn i en god bok, eller fortelling, deilig. Den virkelighetsflukten er givende.

Absolutt. Folk tenker alltid det høres rart ut, men jeg skriver på to-tre bøker samtidig. På samme måte liker jeg også å lese et par-tre bøker samtidig. Én kveld vil jeg lese det, og én kveld noe annet. Jeg har to prosjekter nå som er ganske klare til å ferdigstilles, og et som er i midtfasen. Det er alltid litt tilfeldig for min del hva som blir ferdig først. Men nå har jeg tre prosjekter jeg jobber godt med samtidig. Alle tre ligger i grenseland, og kan godt leses av både ungdom og voksne.

Jeg vil at man skal skrive og fortelle mer, og tror mange har godt av å skape sine egne historier. Jeg opplever det som deilig å gå inn i en egen verden som bare er deg og skrivemaskinen, eller skriveblokka. Du blir nødt til å distansere deg til alt annet rundt. Jeg tenker at alle har minst én spennende historie inni seg å fortelle, som er særegen for akkurat deg som person, men som er så generell at andre kan bli fenget av den. Så skriv mer, dikt mer, lag egne fortellinger og bruk kreativiteten. Mange har nok godt av det.