Det som driver Bibi Fatima til å skrive er at historien hennes ikke har blitt fortalt før. Det er som de bøkene man har lest før, og at livet hun har ikke er representert på den måten hun vil at det skal representert på, ikke på den måten hun kjenner til, fordi hun er en muslimsk kvinne. Ofte når vi leser eller ser på film ligner narrative på hverandre, som om det er samme historie som blir fortalt om og om igjen. Bibi Fatima ville skrive noe annet, skrive noe hun kjenner til.

For Bibi Fatima er det mest givende med å være forfatter å skrive en historie hun lenge har ønsket å fortelle. Hun håper ungdommer som går gjennom det samme som henne kan få representert det gjennom et nytt blikk.

Rådet til Bibi Fatima til de som vil skrive eller publisere en bok, er at man ikke skal se på det som at det er veldig urealistisk, at det er noe vanskelige å få til. Hun hadde selv de tankene og mener at hun kunne skrevet for lenge siden, hadde det ikke vært for de tankene. Hun hørte også fra foreldrene sine at hun kaster bort tiden sin på å skrive bøker. Bibi Fatima følte at det var ingen rundt henne som trodde på henne, så hun måtte tro på seg selv.

Det Bibi Fatima ønsket å formidle med denne boka er at folk skal se hvordan livet hennes er fra hennes perspektiv. Hun mener at i Norge snakker de mye om muslimske kvinner, men ikke til de. Samtidig har hun skrevet med mye humor, så folk ikke skal synes synd på hovedkarakteren.

Bibi Fatima synes at det er veldig gøy å være med i Uprisen, og hun gleder seg til tilbakemeldingene fra ungdommene. Hun håper flere kjenner seg igjen i boka.