Prestegården

Prestegården er en grøsser som fokuserer på det unaturlige. Den var utgitt i 2024 og er skrevd i norsk, Bokmål. Den har gjenferd, magi og reiser i tid. Boken starter med hovedkarakteren Mina som flytter med familien til et sted med navn “Prestegården”. Etter en stund i det nye hjemmet, hører Mina rykter om det nye huset hun bor i, som får henne til å føle en dyp uro. Vil hun føle seg tilrede til slutt, eller er det faktisk noe ved Prestegården som ikke er helt som det skal være?



Jeg likte boken ganske godt. Den hadde elementer som gjenferd, mysterie, og et tåkete sted. Jeg syntes boken hadde mange adjektiv som tåkete, grått, kjølig, mørkt osv... som ga et mentalt bilde. Hoved karakteren er godt skrevd, og jeg syntes at søvn paralysen hennes gir henne en bedre bakgrunn, og hun virker mer interessant. forfatteren ga også bakgrunns karakterene egne egenskaper, som fikk boken til å virke mer realistisk. Hun bygde opp plottet på en bra måte, ved å gi oss små handlinger (e.g. Når Henrik forsvant, når hun trodde hun hørte rotter, når de fant ouija –brettet, og når hun fant ut historien til huset). Det var en bok med mange adjektiv, mysterier, og det var aldri et kapittel der det ikke skjedde noe. Det tok litt tid å lese de første tre kapitlene, men etter det ble jeg ganske engasjert. Boken slutter på en cliff hanger, som frustrerte meg litt, siden det ikke kommer til å bli en til bok.



Noen kommentarer jeg har til boken er hvor lang tid det tok forfatteren å komme til plottet. Jeg likte hvordan hun bygde det opp, men boken er bare 189 sider, og det er viktig å huske hvor lang boken din er, fordi det endte opp med at selve handlingen i boken bare varte i 2 .1 sider, når de vanligvis varer i minst 2 kapitler. Hun brukte 90% av boken til å føre oss til plottet, som er altfor mye. Hvis du skal bruke nesten 200 sider på å bringe leseren til selve plotte, må boken være minst 300 sider for å balansere boken bedre.



Alt i alt, så var det en ganske bra bok, men jeg vil gjerne at det skal bli skrevd en til, så at forfatteren har en sjanse til å fortsette og forbedre fortellingen Det var et godt bruk adjektiv og det malte et bilde, og selve historien var interessant.

Terning kast: 4

fantastisk bok

I denne boka møter vi Mina. Hun er 15 år og har nettopp flyttet til prestegården på stedet Tåkevik. Det går rykter om at prestegården er hjemsøkt, og uten å røpe for mye handler mye av boken om skumle mysterier og en nysgjerrig jente som prøver å finne ut hva som har skjedd på det nye hjemstedet sitt. Vennskap og kjærlighet er også en del av denne spennende historien fra Tåkevik.

Boka er lettlest og nervepirrende. Når jeg var kommet ordentlig i gang med boka, var det vanskelig å legge den fra seg. Det jeg likte aller best med boka var at den startet tidlig med uløste problemer som jeg ble veldig nysgjerrig på om det ble noe klarhet i. Jeg er veldig glad i denne type bøker, og har tidligere lest bøker av Arne Svingen som er litt i samme sjanger.

En viktig grunn til at jeg valgte nettopp denne boken, var forsiden: Jeg så med en gang at dette var litt dyster bok og det gjorde meg nysgjerrig. Jeg synes også tittelen “Prestegården” og skrifttypen passet bra til resten av forsiden.

Boken er litt skummel, så jeg ville ikke anbefalt den for barn under 11 år, men er du en tenåring som liker spennende bøker så er denne perfekt for deg.

Jeg gir denne boken terningkast 5 og jeg synes den fortjener å vinne U-prisen.

Prestegården, et spennende mysterium!

Prestegården ble gitt ut i 2024 og er skrevet av Ane Svendsen. Hun er 58 år og har gitt ut to bøker: #Sommerminne som kom ut i 2022 og Prestegården.
Prestegården handler om en jente som heter Mina. Hun er 15 år og har to yngre søsken, Leah og Henrik. De flytter inn på Prestegården i Tåkevik. Men det er noe som skurrer, noe som ikke stemmer. Det er noe mystisk med denne gamle bygningen, men hva?
Boken er skrevet i tredjeperson og det synes jeg er bra at forfatteren har gjort, men jeg tror at boken kunne vært bra om den ble skrevet i jeg-person også fordi da kan du leve deg litt inn i spenningen som Mina opplever. Noen av virkemidlene forfatteren har gjort i boken er blant annet at vi får flere og flere svar på mysteriet jo lengre du leser, og det synes jeg er nesten bedre enn at man får vite alt til slutt fordi da synes jeg at boken er litt kjedelig før man kommer til slutten. Jeg synes boken var akkurat passe å lese. Den var ikke for lett eller for enkel. Den var heller ikke for lang, og da synes jeg at den er lettere å lese.
Jeg synes boken var bra, og jeg anbefaler den for de som liker grøsser og mysterier. Boken var lett å komme seg gjennom fordi den var aldri kjedelig. Hvis det kommer en nummer 2 så vil jeg veldig gjerne lese den. Jeg anbefaler den for ungdommer fra 13-15 år. Jeg synes også at den fortjener å vinne Uprisen fordi det er en bok jeg anbefaler andre å lese og den har et potensial.

Prestegården - helt ok bok

Boken Prestegården handler om livet til en familie som bor på en prestegård i Tåkevik. Den følger hovedpersonen, Mina. Mina er en tenåring, som beskriver hverdagen sin og alt som skjer rundt dem. Det er masse drama, vennskap og litt kjærlighet i boken.

Mina kjenner på presset fra både familie og venner. Man får se hvordan Mina og de andre tenåringene takler utfordringer som skole, ungdomsproblemer og forholdet til Gud. Det er også mange spennende øyeblikk, som fester, hemmeligheter og små eventyr.

Boken gir oss et innblikk i hvordan livet er i en liten bygd, og hvordan folk der støtter hverandre i gode og dårlige tider. Den får oss til å tenke på viktige temaer som vennskap, tro og hva som virkelig betyr noe i livet. Det er liksom en blanding av drama og hjertevarme.
Boken faller inn under sjangeren skjønnlitteratur, med elementer av drama og psykologisk realisme.

Det som er bra med boken er at karakterene føles ekte, og man kan kjenne seg igjen i dem. Språket er lett å forstå fordi det ikke var mange vanskelige ord, så man klarer å se for seg alt som skjer. I tillegg tar boken opp temaer som vennskap og å finne ut hvem man er, noe som gjør at man tenker litt mer på livet.
Men det er også noen ting som ikke er så bra. Noen steder går handlingen litt tregt, så man kan bli litt utålmodig.

Noen ganger når karakterene prater sammen i boken høres det ikke naturlig ut, noe som ikke gjør boken troverdig. Og til slutt er det at boken var kjedelig og lese i starten fordi det ikke skjedde noe på en stund så jeg ble bare lei.
Alt i alt var boken helt ok og å lese å det kunne ha skjedd mer action i starten av boken. Jeg synes ikke akkurat at boken var vanskelig å legge fra seg.
Jeg gir boken terningkast 3.

Ikke skummel nok

I denne boken møter vi Mina som flytter til prestegården i Tåkevik. Hun startet i 10. klasse på en ny skole i Tåkevik.

Denne boka er en grøsser. Personlig synes jeg ikke denne boken var så særlig skummel i og med at det skulle være en grøsser så hadde jeg forventet noe som faktisk skulle gi meg litt gåsehud. Handlingen var ikke dårlig, men problemet er at den ikke er skummel, det synes i hvert fall ikke jeg. Kanskje andre synes det. Jeg synes de også brukte mye tid i boken på Minas liv og ikke så mye på det “skumle” i denne boken.

Selve boken er lett og forstå, og godt skrevet av forfatteren. Temaet som blir tatt opp i denne boken er vennskap. Vi får vite mye om hvordan Mina får det på den nye skolen og hennes nye venner. Denne boken har et godt eksempel på hvordan det er å måtte flytte og bytte skole er. Jeg synes det gikk fint å følge med og jeg fikk med meg handlingen. Jeg syntes det ikke skjedde så mye spennende i boka heller, denne boken ble rett og slett litt for uinteressant noen ganger.

Så alt i alt synes jeg ikke denne boken fortjener noe pris. Det er ikke den verste boken jeg har lest, men jeg har lest bedre. Jeg synes denne boken ikke akkurat var en særlig grøsser og jeg syntes det skjedde lite og lite fokus på “spøkelsehistorien”. Denne boken passer bedre for mellomtrinnet enn ungdommer, jeg tror ungdommer kunne tenke seg noe mer skumlere.

Veldig bra, men mer grøss!

Boka handler om en jente som flytter til et øde sted som heter Prestegården og det er en liten skole der, men ellers er alt dødt. De har flytta til et gammelt barnehjem som brente ned i 1860. Historien høres ganske skummel ut og det var det jeg trodde, men det handler egentlig bare om at hun skal redde en gutt som var på barnehjemmet.
Når jeg først så Prestegården på en av pultene hvor de ble utdelt, så visste jeg at det var en bok for meg. Når man skulle rekke opp hånda for hvem som ville ha boka så ble jeg så glad når jeg så at jeg var den eneste som ville ha den. Jeg leste utraget på baksiden og fikk med en gang en følelse av spenning. Hvis det er en bok sjanger som jeg elsker, så er det skrekk. Jeg elsker skrekk! I starten av boka så det ut som at det kom til å være en spennende/skrekk bok. Det er fordi jeg har lest et par skrekk bøker før og hvordan setningene og historien er bygd opp fikk jeg følelsen av at dette kommer til å bli bra. Jeg ble litt skuffet i slutten fordi det ikke egentlig er skrekk i boka. Kanskje noen setninger som minner om litt skummelt, men ellers var det mest hvordan man prøver å redde andre osv. Det er ingen farlige ting eller noe som gjør det mindre spennende.
Til slutt ble det som en helt vanlig bok, men hvis jeg ser for meg at det egentlig ikke burde være skrekk i boka så synes jeg den er veldig bra og har en god historie. Jeg liker den fordi jeg føler den trigger ganske mye på følelsene mine. Det er noe med boka som gjør at å lese den bare er koselig på en måte. Det hadde også vært noe annet hvis det ikke hadde vært noe skrekk i det hele tatt fordi da er det ingen ting som gjør boka spennende. Men jeg synes det er bra at det var litt grøss inni mellom. Som for eksempel når hovedpersonen Mina hører små barn løpe på loftet.
Jeg gir boka en firer. Den har veldig mye bra som at den blander litt urealisme og ungdomsliv. Den har noen ganger ting som gjør det ekstra spennende, altså de setningene som er litt grøssete. den har en veldig god historie som gjør at det alltid er gøy å lese den. Men av alt så kunne den nokk hatt litt mer skrekk/grøss. De kunne deretter gjort den litt mer spennende. For meg så er den litt på grensa om den kunne blitt nominert. Men det er bare min mening og andre synes sikkert burde.

Grøsser?

Boka er en grøsser som handler om en familie som flytter til prestegården. Familien leier en kirke å bo i.

Boka startet med at Mina og familien flyttet til kirken, og i starten blir man dratt inn i handlinga. I begynnelsen var det noen skummle ting som faren trodde bare var rotter. Og man ble dratt inn fordi boka var lett å lese.
teksten er realistisk og kan skje ifølge meg, spøkelser finnes.

Boka var spennende fordi det var god kommunikasjon i setningene, og luftig, lett og lese.
Det var en interessant bok med en kald og skummel følelse samtidig som den ikke var ‘’skummel’’.
Det var godt ordbruk i teksten som for eksempel ‘’Mina skjerpet blikket’’.

Midt i boka rundt 100S ble spenningen bygget opp og det kunne vært litt tidligere
rundt 60S. Det hadde gjort boka mer verdifull å lese.

Boka startet som en vanlig skrekkbok med innflyttingen inn til kirken.
i slutten ble det litt vanskeligere å forstå, det kan være fordi etter spenningskurven ble den ‘’mindre interessant’’.
Boka var litt repetitiv frem og tilbake mellom handlingene.
Hele boka var som en vanlig dag nesten, det var som om det bare var rotter eller spøkelser, de er jo trossalt på en kirke.

Ja, det var noen ansikt som Mina så noen ganger, men det var nesten ikke noe skrekk, nesten bare repetitivt.
gir den terningkast 4/6

Veldig bra, men mer grøss!

Boka handler om en jente som flytter til et øde sted som heter Prestegården og det er en liten skole der, men ellers er alt dødt. De har flytta til et gammelt barnehjem som brente ned i 1860. Historien høres ganske skummel ut og det var det jeg trodde, men det handler egentlig bare om at hun skal redde en gutt som var på barnehjemmet.
Når jeg først så Prestegården på en av pultene hvor de ble utdelt, så visste jeg at det var en bok for meg. Når man skulle rekke opp hånda for hvem som ville ha boka så ble jeg så glad når jeg så at jeg var den eneste som ville ha den. Jeg leste utraget på baksiden og fikk med en gang en følelse av spenning. Hvis det er en bok sjanger som jeg elsker, så er det skrekk. Jeg elsker skrekk! I starten av boka så det ut som at det kom til å være en spennende/skrekk bok. Det er fordi jeg har lest et par skrekk bøker før og hvordan setningene og historien er bygd opp fikk jeg følelsen av at dette kommer til å bli bra. Jeg ble litt skuffet i slutten fordi det ikke egentlig er skrekk i boka. Kanskje noen setninger som minner om litt skummelt, men ellers var det mest hvordan man prøver å redde andre osv. Det er ingen farlige ting eller noe som gjør det mindre spennende.
Til slutt ble det som en helt vanlig bok, men hvis jeg ser for meg at det egentlig ikke burde være skrekk i boka så synes jeg den er veldig bra og har en god historie. Jeg liker den fordi jeg føler den trigger ganske mye på følelsene mine. Det er noe med boka som gjør at å lese den bare er koselig på en måte. Det hadde også vært noe annet hvis det ikke hadde vært noe skrekk i det hele tatt fordi da er det ingen ting som gjør boka spennende. Men jeg synes det er bra at det var litt grøss inni mellom. Som for eksempel når hovedpersonen Mina hører små barn løpe på loftet.
Jeg gir boka en firer. Den har veldig mye bra som at den blander litt urealisme og ungdomsliv. Den har noen ganger ting som gjør det ekstra spennende, altså de setningene som er litt grøssete. den har en veldig god historie som gjør at det alltid er gøy å lese den. Men av alt så kunne den nokk hatt litt mer skrekk/grøss. De kunne deretter gjort den litt mer spennende. For meg så er den litt på grensa om den kunne blitt nominert. Men det er bare min mening og andre synes sikkert burde.

Prestegården

Boken heter: Prestegården
Forfatter: Ane Svendsen
Antall sider: 191
Denne boka var helt grei, men litt treig. Terningkast 4!

Boka handler om at Mina og familien flytter til en plass som heter tåkevik. Mina Starter på skolen og får nye venner, de heter Peter og Astrid. Og Familien flytter inn i et hus ved kirkegården, huset er «gjensøkt» men det skal vise seg at huset ikke er helt normalt og skjuler noe. Men hva?

Jeg syns boken var helt grei, den var ganske lett lest og startet i et greit tempo, men jeg syns det var minimalt med skumle ting. Når jeg leste baksiden av boken, trodde jeg det skulle være litt mer fokus på skumle hendelser, og det syns jeg ikke det var mye av. men jeg likte selve oppbygget av boken og hvordan den er blitt bygd opp …

Jeg syns ikke denne boken skal bli nominert fordi det skulle være en «skrekk bok», og det syns jeg ikke den var. Jeg Syns boken fokusert for mye på vennskap og ikke det skumle og selve skrekken. Og derfor syns jeg boken ikke skal bli nominert til U-prisen.

Er dette egentlig en grøsser?

Prestegården er en grøsser skrevet av Ane Svendsen, og publisert av September Forlag. Boka kan ligne på andre bøker innenfor sjangeren grøssere, f.eks. Grøss og gru serien.

I boka Prestegården flytter Mina og familien til Tåkevik. Hun begynner i ny klasse, hvor hun blir godt tatt imot og møter Peter og Astrid. Huset hun flytter inn i viser seg å ha en mørk fortid, noe som Peter, Astrid og Mina undersøker. Noe unormalt gjemmer seg i veggene til huset, og noe hviler på kirkegården, men hva?

Boka Prestegården falt ikke helt i smak for meg, mest på grunn av at boka utgir seg for å være en grøsser, også er den egentlig ikke noe skummel i det hele tatt. Boka hopper mye i tid, og dette skaper mye forvirring for leseren, og gjør at handlingen til tider blir vanskelig å holde følge. Handlingen er ikke den beste, men heller ikke dårlig, mye på grunn av at boka gjør en nysgjerrig på hva dette som bor i huset er, men ødelegger litt for seg selv ved at det er mye fokus på Mina sitt liv på skolen og andre steder, istedenfor å fokusere på hva som jeg mener er det viktige og hele poenget med boka, dette “hjemsøkte” huset.

Språket brukt i boka er ofte ungdomsspråk, noe som jeg mener at fungerer, siden dette er en ungdomsbok. Boka handler mye om kjærlighet, vennskap og hvilke utfordringer det å flytte kan innebære som f.eks. utenforskap og savn. Dette synes jeg boka fikk godt frem, og dette er noe jeg likte med boka.

Boka er temmelig lettlest, og det kreves ikke mye leseferdigheter for å forstå handlingen. Boka var enkel å legge fra seg, mest på grunn av at boka blir veldig repetitiv, og handlingen går mye frem og tilbake.

Jeg synes denne boka handler om kjærlighet og vennskap, men samtidig sorg og savn. Boka er egentlig en grøsser, men jeg mener ikke at boka er noe skummel i det hele tatt. Det jeg liker best ved boken er at den formidler veldig godt hvordan det er å være ungdom eller tenåring, gjennom å vise hvordan ungdom generelt har det i dagens samfunn. Det jeg ikke likte med boken er at den skal være en grøsser, noe jeg mener ikke er sant på grunn av at boka ikke er skummel i det hele tatt. Boka treffer ikke på skrekken, men blir heller en ungdomsroman med noen litt skremmende øyeblikk. På grunn av dette mister boka troverdighet for meg, og jeg synes ikke at det er en like bra bok. Alt i alt mener jeg at dette er bok som er helt middels, derfor gir jeg den terningkast 3.

Prestegården

Boka handler om ein 10 klassing som heiter Mina. Mina bur på ein plass som heiter prestegården. Mina lider av søvnparalyse. Boka er ikkje del av ein serie. Boka er ei “skrekk” bok.

Boka starta ganske treigt, men det er ganske vanlig, Mina flytter til Prestegården går på ein ny skule får nye venner alt det der, men det skjer nesten ingenting i heile boka. Boka er ganske forutsigbar det er dei mest basiske elementa i skrekk. Slutten på boka var bedre enn resten av boka garantert. Fordi eg har lest mange skrekk bøker av f.eks King, synst eg at boka var undervelmande og ikkje så skummel eller spennande, men det er kanskje fordi eg hadde litt for høge forventninger til boka. Eg anbefaler denne boka for mellomtrinnet 10-12 år gammal. Det er sikkert ein bra bok, men eg likte den ikkje fordi det ikkje skjedde så mye, boka var forutsigbar, dårlig beskrivelse av hendelser, dårlige karakterer og du kom ikkje inn i det som skjedde i boka. Du blei ikkje skremt av det du leste, så eg gjer denne boka terningkast 3.