En av de beste bøkene jeg har lest

Jeg likte boka veldig mye, fordi jeg relaterte litt med Mia bare ikke med telling, men med at om noe skjer, som ikke er så greit eller noe går feil så føler jeg meg kjip og litt stressa resten av dagen. Selv om det ikke var akkurat min feil.
På starten av boka ble jeg litt forvirret med at hun var innlagt i sykehuset fordi det hadde vært en ulykke. Jeg tenkte hva skjedde, som fikk meg til å fortsette å lese mer fordi jeg var nysgjerrig på å vite hva slags ulykke hadde brakt Mia til institusjon. Da jeg fremdeles leste boka fikk jeg vite hvorfor og det var litt trist.

Det er en fin ungdomsroman å lese fordi det handler om å miste noen som er nær deg, familie, vennskap og litt kjærlighet. Jeg pleier egentlig aldri å lese ungdomsromaner, men denne var veldig interessant og det var vanskelig å stoppe å lese og det pleier egentlig aldri å skje.
Jeg skule ønske det var en annen slutt.

Hvis man liker å lese om tvangstanker, traumer, sorg, psykisk helse, vennskap, kjærlighet og familie, så er «Mia har forlatt chatten» noe for deg.

Jeg vi gi boka terningkast 5 fordi jeg ville ha en litt bedre slutt, men håper den kommer i topp 5.

En god slutt for Mia, en dårlig slutt for boka

Da jeg valgte boken «Mia forlater chatten» forventet jeg at den bare skulle inneholde rus og banning, og jeg ble positivt overasket da jeg startet å lese. Boken handler om Mia som har OCD. Etter at lillebroren hennes døde, måtte hun bli innlagt på ungdomspsykiatrisk avdeling. Der møter hun Johanne, Frida, Ludwig og Alfred. Noen dager etter at hun kommer ditt blir en ny person innlagt, en gutt som heter Mikkel. Mia blir raskt forelsket i Mikkel, og romansen deres utspilles i bakgrunnen av historien. For det meste handler historien om hvordan det er å bo på en institusjon, og oppleve mentale problemer som ungdom.

Jeg liker å lære om mental helse og hvordan folk har det, så dette var en god bok for meg. Jeg likte måten forfatteren skriver på, men for noen kan det nok være vanskelig å forstå når settingen endres.

Johanne, en av bakgrunnskarakterene, fikk spesielt fokus. Dette hjalp med å få historien til å føles mere ekte samtidig som det ikke fjernet viktigheten av Mias fortelling. Johanne har spiseforstyrrelser, og vi får høre fra Mia sitt perspektiv hvordan Johanne går turer i gangene for å miste vekt, og nekter å spise. Det blir aldri tydeliggjort noens diagnose, så når jeg skriver at Mia har OCD og Johanne spiseproblemer så er det bare mine tolkninger. Om mangelen på forklaring er fordi forfatteren ikke tenkte at det ville passe inn, eller om hun ikke turte å nevne diagnoser i frykt for å skrive noe feil, vet jeg ikke. Jeg skulle ønske at diagnosene var nevnt i slutten av boken, siden boka gir så få hint. Hvis det sto bak i boken ville jeg hatt lyst til å finne mer informasjon om diagnosene for så å lese boka igjen.

Det kommer også en plot twist senere i boken som involverer Frida, og som føltes unødvendig. Det var ingen tidligere tegn rundt denne vendingen, så når det ble avslørt føltes det bare feil. Romansen med Mikkel virker også helt unødvendig og passer rett og slett ikke inn. Slutten av boken var verre enn starten, plutselig skjer ting litt for kjapt.

Jeg elsket starten, men slutten ødela nesten hele boken for meg. Det føltes ut som om forfatteren var for redd for å gi karakterene en diagnose og faktisk utvikle dem. Jeg føler meg skuffet over hvor dårlig den endte opp med å bli. Jeg må dessverre gi denne et terningkast 3. Jeg føler at om jeg bare hadde lest begynnelsen av boken så ville jeg ha likt å nominere den til Uprisen, men på grunn av slutten så vil jeg ikke det.