Fra håp til kaos, og så tilbake håp. Veldig forvirrende
Helge
Skeiane ungdomsskole
10.11.2025
Jeg har kommet fram til at den beste måten å gi denne boken en anmeldelse på er med å leke forteller. Så fest setebeltet å hør godt etter.
Se for deg at du plukker opp en bok, du begynner å lese. Ingen ting gir mening de to første sidene, men det gjør det jo aldri, tenker du. Men så gir ikke de første 5 sidene, 10 sidene, eller 20 sidene mening heller. Plutselig er man på en ferge, mens uten at du vet det, gjør du deg klar til skoleball. Og som om det ikke var rart nok, begynner du å undre hvorfor det er en helt svart tegning. Ingen svimer av, alle er glade. Det er bare en svart side uten grunn. Ja ja, tenker du, da får jeg bare begynne å komme på sarkastiske kommentarer som “Eneste jeg likte med denne boken var at de sa skodde i stedet for tåke”, eller “At personene var kristne var det eneste som var bra”. Du lurer på hvordan man skal formulere anmeldelsen din til å si “Æsj, for en fæl bok, terningkast 1”.
Men da du tror at alt håp for denne boka er borte, snur alt. Plutselig begynner du å bli kjent med karakteren. Det skjer faktisk noe som ikke skjer i alle ungdommers liv. Du blir sendt i ekstase. NOE SKJER! Det er da du begynner å kjenne deg igjen i protagonisten vår. Du begynner å skjønne hvordan det er å leve i denne boka. Uten at du har lagt merke til det begynner du å digge boken. Du får lyst til å fortsette å lese. For nå er boken blitt det som vaskeseddelen lovte deg. Boka er endelig blitt trist! Å nå begynner du å kjenne på medfølelse for karakterene, du synes synd på dem, klarer til og med å sette deg i samme situasjon som dem. Tatt i betraktning at du er av motsatt kjønn som protagonisten, er det fantastisk.
Denne kurven fortsetter, du blir bare mer og mer investert. Du gleder deg til neste gang du skal lese. Du begynner til og med å spekulere på hvordan slutten skal være. I stedet for at du lurer på hvordan du skal gi boka terningkast 1, lurer du på om du skal gi den 4 eller 5. Du vurderer til og med terningkast 6 hvis slutten er god.
Men… Selvfølgelig er det ett men. I det du nærmer deg de siste 5 sidene, ser du for deg drømmeslutten som kan gi deg den beste tilfredsstillelsen. Du håper at boka forstetter det triste temaet, og du håper hovedpersonene tar selvmord (Ikke døm meg, les boka selv så skjønner du). Du er klar, du blar en side om gangen. SÅ ER DET ÅPEN SLUTT! Jeg har aldri i mitt liv følt meg så forrått. Jeg ble lurt. Hadde jeg ikke vært stabil, ville nok denne slutten sendt meg til aggresjonsterapi.
Dette var min leseopplevelse, og basert på alt dette vil jeg klare å gi boka et rettferdig terningkast. Starten var forvirrende, og hadde litt for mye “rushet” aktivitet. Da jeg ble ferdig med starten og jeg kom inn i boka, ble den mye bedre. Jeg følte virkelig med dem i boka, og jeg klarte å sette meg inn i deres perspektiv. Slutten… var åpen. Bu. Mitt endelige terningkast er 4. Jeg er dønn seriøs når jeg sier at slutten trakk ned fra en 5 til en firrer. Hadde denne boken hatt en bedre slutt, og brukt lengre tid på karakterutvikling i starten hadde den hatt potensialet for en sekser. Jeg synes ikke denne boken burde vinne U-prisen, men jeg anbefaler andre å lese den hvis de vil lese en oppriktig trist bok.