Hun bestemte seg for å bli ferdig med totusentopp-samlinga før hun begynte i 10. klasse. I begynnelsen av august pakket hun sekken, dro med familie og noen venner til Leirvassbu og slo opp teltet. Neste morgen våknet de til regnvær som heldigvis ga seg, og i løpet av dagen besteg Linn Therese toppene Langvasshøe (2030 m) og Visbretinden (2234 m) i Jotunheimen.

Da ble hun rett og slett historisk. Andre har gjort det samme, men ingen har samlet alle toppene innen de er 15 år.

– Det var veldig gøy, en veldig god følelse. Men det føltes ikke så veldig annerledes enn vanlige topper. Jeg vet ikke, det er litt rart å tenke på det, sier hun.

Linn Therese er vokst opp i Valdres, er omgitt av fjell og natur og har nå også utsikt til Jotunheimen.

– Noen trær er hugget ned, så det er endelig åpent for fjellutsikt fra vinduet hjemme, sier hun.

Det er også i Jotunheimen Galdhøpiggen, den første totusenmeteren hun gikk på, ligger. Fem år gammel gikk hun for egen maskin opp til 2469 meter over havet.

– Det er ganske lenge siden nå, men ett minne jeg har, er at venninna mi og jeg dro pappa opp etter armene, forteller hun.

– Det var bare for gøy, men å ha det gøy er litt av poenget med å gå på tur. Det og godteri i sekken. Ingen tur uten, sier hun.

Etter turen til Galdhøpiggen ballet det på seg.

En rekke fjell ligger to til fire timer unna hjemstedet, og den såkalte Valdreslista inneholder 160 topper i nærområdet.

Da Linn Therese var elleve år, hadde hun gått alle toppene på den lista, inkludert noen på over 2000 meter. Hun forteller at det var på denne tiden hun begynte å samle på topper, og det var på tide med et nytt luftig mål. Kanskje var det faktisk mulig at hun kunne bli den yngste til å bestige alle toppene i Norge på over 2000 meter? Og ikke bare det, men med en primærfaktor på ti!

Mange jakter norske fjelltopper over 2000 meter, men hvilke som er tøffest, defineres av primærfaktoren.

– Det går an å samle fra forskjellige lister, men på den jeg har, er primærfaktoren på minst ti meter.

Primærfaktoren er den minste høydeforskjellen man må stige ned fra en topp før man kan komme på en høyere topp. Faktoren brukes i forbindelse med definisjonen av fjelltopper og angir hvor mye en forhøyning i terrenget må rage opp over omkringliggende terreng for å bli regnet som en selvstendig topp – jo mindre primærfaktor, jo flere topper, skriver Store norske leksikon.

Med primærfaktor på 30 må du i Norge bestige 229 fjelltopper for å nå målet. Linn Therese valgte 10 meter som grense og måtte da opp i 377 stykker. På noen av turene har hun gapt over 10–12 topper på én dag.

Underveis har hun hatt delmål med premier, men selv om familien, og spesielt faren, er en stor pådriver for å gå på tur, har Linn Therese selv nå fullt eierskap til prosjektet. I 2018 da det var så varmt og fint vær, besteg familien mange av de vanskeligste toppene. I 2019 nådde de 350 topper, og da var det jo «bare» 27 igjen i 2020. Og hvilken bedre unnskyldning trenger man for å komme seg ut enn at man er tvunget til å være i landet på grunn av korona?

For lengre tid siden enn hun kan huske, ble det satt opp klatretårn i hagen. Når man kommer opp i slike høyder og antall topper som Linn Therese, blir det mye klatring. Da må man selv kunne klatre.

– Man kan selvfølgelig ha med seg en guide, men man kommer seg ikke opp med mindre man kan klatre. Man kan ikke være avhengig av noen andre for å gå opp og ned.

– Det var gøy. Den første ordentlige klatreturen jeg husker, var på Store Austabotntind da jeg var sju år. Jeg syntes det var skikkelig gøy med klatretau og sikringer.

Stort sett føler hun seg veldig trygg i fjellheimen. En gang iblant har hun vært redd, men det er ikke på grunn av høydeskrekk.

– Jeg har lite av det. Men faren for at det kan komme stein ovenfra, er jo der. Det kan være folk som utløser dem, men steiner kan også løse seg ut selv. Når man lukter den kruttrøyka og hører at steinene løsner, er det litt ubehagelig. Det er ikke bra å få stein på seg.

Etter mange turer i fjellet har Linn Therese blitt god til å ta vare på seg selv, noe hun mener er en fordel i livet utenom turene også.

– Det har alltid vært sånn at vi passer på at det ikke går galt, men man har jo selv ansvar. Når man er supertrøtt og det er seint på kvelden, må man fortsette å gå og passe på å ikke snuble, sier hun og tenker på om det er andre erfaringer fra fjellturene hun bruker i livet.

En av fjellvettreglene er at det ikke er noen skam å snu. Den er viktig.

– Noen ganger er det faktisk lurt å snu, også generelt. Hvis man gjør et eller annet som er veldig vanskelig, og man finner ut at man skal snu, eller gi opp … Noen ganger er det greit. Hvis det er noe man selv har tenkt å gjøre, og så skjønner man at det blir for hardt, kan man vurdere å ikke gjøre det likevel. Ikke hele tiden kanskje, men noen ganger.

Det har skjedd at de har hatt skikkelig drittvær, og at turlysten ikke har vært på topp, men full sol er heller ikke optimalt.

– Regn er veldig trått å gå i, så det prøver vi å unngå. En regnskur går fint, men vi går ikke turer om det skal regne hele dagen. Egentlig er det helt greit når det ikke er så fint vær. Spesielt om våren er det slitsomt med for mye sol sammen med snøen, så da er det greit å ha litt gråværsdager også. I våres gikk vi en del turer i snøen, og det var fantastisk vær rundt påske, men det er så lett å bli solbrent når det er sol.

Hun har fått med seg venner på tur flere ganger, men det er ikke mange på hennes alder som deler interessen i like stor grad. Heldigvis er turmiljøet i Valdres stort, og på nettstedet Peakbook myldrer det av andre turgåere som deler tekst og bilder fra turene sine. Linn Therese og foreldrene bidrar selv og får også inspirasjon derfra.

– Vi bruker ikke kart og bøker så mye når vi planlegger, for i kartet på Peakbook er det en egen oversikt.

Nettstedet inneholder listene som Linn Therese har gått etter. Der kan man også se hvordan man ligger an i forhold til andre som går de samme listene. Peakbook fungerer i tillegg som en dagbok for å holde oversikt over turene man har gått.

Når jeg snakker med Linn Therese, er det oktober og ikke så god sesong for fjellturer. Høstfargene kamufleres snart av et lett lag med snø.

– Jeg satser på å få noen fine randonnéeturer når snøen kommer, sier hun.

Randonnée er som topptur til beins, bare med ski som gjør at du kan gå opp på de samme skiene du bruker til å kjøre ned.

– Å kjøre på puddersnø er noe av det beste som finnes, sier Linn Therese.

Hun mener Sognefjellet på Vestlandet er et godt sted å begynne hvis man vil gå på topptur med ski.

– Mange går der, så man går seg ikke bort. Forholdene kan være veldig fine, og turene er heller ikke for lange, så man kan velge etter nivå, tipser hun.

Valdresflya er også veldig fint. Det er ikke så langt å gå, så der kan man gå mange forskjellige turer. Mange har begynt å gå på ski der også, sier hun.

Uansett årstid og vær er det noen ting Linn Therese bare må ha med på tur.

– Godteri, sier hun og ler. – Og så må jeg ha med gode klær så jeg ikke fryser. Det spørs på årstiden hva det er. Om sommeren går jeg i shorts og t-skjorte hvis det er fint vær. Om vinteren er det ull. Og det er viktig å passe på å drikke nok vann, så man ikke blir tørst.

Noen ganger setter familien opp telt før de skal gå; andre ganger er det dagsturer. Når de må overnatte i telt før de går på en topp, setter de opp en liten basecamp og lager mat på primus.

– Hvis det ikke er overnatting, har vi bare niste som vi smører hjemme, eller vi har med polarbrød og smøreost og lager underveis.

– Jeg har ikke noe spesielt turmål egentlig, men er veldig glad i turer der vi klatrer, og randonnéeturer om vinteren. Begge deler kommer jeg til å fortsette med. Og så håper
jeg å få dratt på hytteturer med venner.

Ut i naturen skal hun uansett. På grunn av turene har hun blitt mer glad i den, forteller hun.

– Norge har utrolig fin natur. Å se soloppganger og solnedganger fra fjellet, for eksempel, er veldig, veldig fint.