Å vinne Uprisen er vel noe av det beste som har skjedd meg som forfatter. Jeg tenker jo det må bety at jeg har truffet målgruppa mi. Og å få lese de fantastiske anmeldelsene ungdommer har skrevet i forbindelse med prisen har vært utrolig oppmuntrende og til tider direkte rørende. Det gir meg virkelig lyst til å fortsette å skrive.

Selv om Heiloen er satt i ei tid som er ganske fremmed for oss som lever i Norge i dag, tror jeg at den tar for seg tema og problemstillinger som er allmenne og gjenkjennelige for ungdom i dag. Hovedpersonen opplever krigens redsler, men også den første forelskelsen, og det den kan medføre av håp og tvil.

Jeg tror dessuten mange, som meg, er fasinert av mot og heltedåder, og selv om krigen stort sett besto av frykt og grusomheter, var den også ei tid da mange gode nordmenn viste hva de var lagd av.

Nå blir det mer og mer vanlig å skrive voksenbøker i førsteperson nåtid, men da jeg begynte å skrive var dette noe som var mer typisk for ungdomsbøker. Jeg liker det umiddelbare ved å skrive fra denne synsvinkelen, og jeg liker å skrive om ungdomstida. Derfor ble det ungdomsbøker.

Debutboka mi ble til fordi kritikkpartnerne mine mente jeg var for snill med karakterene mine. De fikk ikke gjennomgå nok. Jeg synes det er vanskelig å være slem mot dem, så løsningen ble å hente inspirasjon fra virkeligheten.

Jeg leste om de jugoslaviske krigsfangene da jeg studerte, og hadde skrevet inn en tidligere fange som en sidekarakter, en bestefar, i en av de første romanforsøkene mine. Så en dag dukket han opp i hodet mitt som ung mann, rett etter krigen, sulten på hevn. Jeg fant ut at jeg måtte lese meg opp på denne delen av norsk krigshistorie. Etter hvert som jeg leste skjønte jeg at jeg ønsket å fortelle de jugoslaviske krigsfangenes historie, og boka begynte å pense over fra ren, actionpreget hevnhistorie til historisk roman.

Jeg er veldig fasinert av mennesker som står opp for urett og er villig til å ofre alt for det de tror på, og etter å ha skrevet om jugoslavisk motstand var det kort vei til motstandsbevegelsen i Norge. Jeg hadde dessuten skrevet en kort biografi om grandonkelen min, som var en del av motstandsbevegelsen i Trondheim, så jeg hadde lest en masse om dette. Derfor ble det naturlig å fortsette å skrive i denne sjangeren.

Dagens ungdommer vokser opp i ei tid der de siste tidsvitnene er i ferd med å bli borte. Færre og færre har slektninger som kan fortelle om hvordan det var å leve under krig og okkupasjon.

Selv om mye av det som skjer i verden i dag tyder på at vi ikke er så gode på å lære av historien, tror jeg det er viktig å ikke glemme.

Det var veldig interessant. Jeg lærte masse om både familien min og okkupasjonstiden. Grandonkelen min var en del av den kommunistiske motstandsbevegelsen. På grunn av den kalde krigen har deres bidrag i kampen mot nazismen fått mindre oppmerksomhet enn jeg tenker de fortjener. En del av dette bokprosjektet var derfor å sette søkelyset på kommunistenes rolle i motstandskampen. Og så var det fint å gi grandonkelen min et lite minnesmerke, fordi han er en av mine helter, og historien hans har vært med meg siden barndommen.

Jeg har alltid vært glad i å lese. Det er som å være inne i en annens hode. Man får liksom litt fri fra seg selv. Så lenge jeg kan huske har jeg hatt lyst til å være en av dem som skaper denne muligheten til å drømme seg bort og se verden gjennom andres øyne. Jeg trodde imidlertid ikke at jeg hadde det i meg, så jeg begynte ikke å skrive før for rundt ti år siden. Da startet jeg rett på en roman, fordi det er det jeg liker best å lese. Til å begynne med skrev jeg på engelsk. Litt fordi jeg stort sett leste på engelsk på den tida, og litt fordi jeg trengte avstanden jeg fikk til teksten ved å skrive på et annet språk enn mitt eget. I 2019 overtalte mannen min meg til å oversette et av manusene mine til norsk.

Jeg er temmelig ustrukturert. Når jeg begynner å skrive har jeg som oftest hovedpersonen ganske klart for meg. Jeg vet hvor historien deres starter, og jeg har en vag ide om hvordan den ender. Så hopper jeg litt rundt, skriver litt her og litt der ettersom jeg ser for meg scener jeg har lyst til å ha med i boka. Lenge kan det se ut som jeg aldri kommer til å få til en sammenhengende historie, og det kan være litt vanskelig. Men plutselig løsner det, og jeg kan begynne å sette historien sammen.

Når jeg har skrevet ferdig et kapittel, sender jeg det til kritikkpartneren min. En kritikkpartner er en man bytter tekster med, som regel en annen forfatter. Vi leser hverandres utkast og gir tilbakemeldinger på alt fra språk og grammatikk til handling og karakterbeskrivelser. Siden kritikkpartneren min er fra USA, skriver jeg fortsatt på engelsk, så når jeg har skrevet ferdig historien må jeg oversette til norsk. Det pleier å gå ganske bra nå, selv om jeg lenge trodde jeg ikke kunne skrive på norsk

Som forfatter er det på en måte en del av jobben å lese, så jeg har alltid en unnskyldning for å sette meg ned med ei bok. Jeg har dessuten begynt å høre på lydbøker, og det kan jeg gjøre i bilen, ute på tur, mens jeg lager middag, støvsuger og så videre, og så videre.

Jeg leste litt sånn ymse. I mammas bokhylle fant jeg feministiske romaner av blant annet Fay Weldon og Margaret Atwood og selvbiografiske bøker om vanskelige liv. På biblioteket lånte jeg Ung i dag-bøker. Av disse er det Peters baby og Han het Jan jeg husker best. Jeg var også gjennom de fleste av Jack Londons bøker. Og så leste jeg mange av ungdomsbøkene til Vigdis Hjort og Kim Småge.

Da jeg begynte å skrive selv, hadde jeg fått øynene opp for såkalt YA. Både dystopier og samtidsromaner. Nå har jeg en krimperiode hvor går det mest i nordisk krim. Og så liker jeg å lese biografier fra krigen, noe som kommer godt med når man skriver om denne perioden.

Favoritten min er «Aristoteles and Dante discover the secrets of the universe» av Benjamin Alire Sáenz. Denne er dessverre ikke oversatt til norsk.

«Alan og Naomi» av Myron Levoy gjorde et sterkt inntrykk på meg som ung ungdom.

Nå leser jeg «Rigel – Urettens ekko» av Ida Larmo, og den anbefaler jeg på det varmeste.

På en måte er det samme ting som er best og verst, nemlig det at man jobber mye alene, og hjemmefra. Det er veldig behagelig å være sin egen sjef. Jeg kan stort sett legge opp dagene mine som jeg vil. Samtidig kan det bli litt ensomt, og så er det veldig lett at husarbeid og andre ting kommer i veien for skrivingen.

Jeg leser eller hører på lydbok. Og så liker jeg å bade – sommer som vinter.

Det aller viktigste er å ikke gi seg. Det kan ta lang tid å skrive ei bok, og det kan ta enda lengre tid å få den ut i verden. Man må regne med en del avslag og kritikk på veien. Det trenger ikke å bety at det du skriver ikke er bra. Det finnes mange grunner til at et forlag sier nei. Dessverre får man ikke alltid vite grunnen, og da er det bare å legge avslaget bak seg og gå videre.

En annen viktig ting er at man bør finne seg en kritikkpartner. Selv om forfattere sitter mye og jobber for seg selv, skriver de færreste bøkene sine alene. Andres tilbakemelding er uvurderlige, og man kan lære utrolig mye av å lese andres tekster med et kritisk blikk. Det kan være skummelt å gi fra seg teksten sin til en annen, men hvis man vil bli forfatter er jo litt av poenget at andre skal lese det man skriver.

Akkurat nå er det like før den tredje boka mi går i trykken. Den skiller seg litt fra de to første. Handlingen er lagt til 1990-tallet, men også denne boka har tråder som går tilbake til andre verdenskrig. Jeg er dessuten godt i gang med ei ny bok fra Trondheim under krigen